Velkommen til kunnskapens fantastiske verden, den pøbelaktige verden der en finner ting i bøker (og trekker feilslutninger). Da jeg, i mine unge år, leste "Ringenes Herre", var dette i rent forsvar mot en verden som allerede da var dekket av et stort dystert mørke, jeg var på vei til å eldes, "Ringenes Herre" skulle sette en midlertidig stopper for det. Når jeg sovnet, løp jeg gjennom Midgard, røkte pipe med Aragon og jaktet rådyr med bue i utkanten av Myrkskog. Jeg vandret til Ensomhetsfjellet, jeg handlet med dverger og menn i Dale og i ny og ne, selv om jeg aldri krysset grensen, satt jeg utenfor Hobbitun og holdt vakt for den gamle sulliken med den store hatten.
Så da Filmene kom, en etter en, gikk jeg gjennom mang en tilfredsstillelse. Jeg fikk endelig se hva andre drømte om rundt Treskjegg; og jeg fikk et ansikt til Aragon. Ikke et ansikt som minnet om mine bilder av ham, men et asnikt, og et ansikt som i ettertid vil herske for den vandrende guttevalpen. Selv alvene og Gullum fikk ansikt, kropper og liv. På mange måter var det en skuffende opplevelse. På mange måter, på flere måter, skulle jeg ønske filmene aldri ble til. En savner fort det en mistet i barndommen.
Men dette handler ikke om trilogien. (Det er to av dem, i den første sloss en med astma mot sønnen for å redde Galaksen (med stor G) fra den onde røykavhengige mannen med skinnkreft. I den andre luffet noen barnlignende vesen til en stor vulkan for å reklamere kjøpet av en giftering.) For trilogier vil det komme, det har vi lært oss nå. Om en generasjon kommer en ny en, jeg spår noe rundt Dune eller lignende. Først ut i rommet, så tilbake i "tiden" og så ut i rommet igjen. En stor produksjon hver generasjon. På den måten vil en hver generasjon ha sine minner, og hvert et barn kan riste hånlig på hodet av foreldrene. Det er først når du ser et barn flire av foreldrene du vet hvorfor foreldre beskytter dem. En hver er som oftest ute etter å beskytte sin egen ettermæle, om den så ler hånlig av en.
Husker dere Arwen? Liw Taylor, ridende på den hvite hesten og med et passe bestemt uttrykk i ansiktet. "Spring Gampen, spring din dust!" Jeg husker det. Jeg husker da jeg såg det og kjente frysningene på ryggen av de svarte rytterne. De var makeløst kule. Mange mente vel, i det øyeblikket at Taylor var den vakreste kvinnen på denne jord. Hun kunne ri, hun kunne sloss og hun kunne magi. (Jeg nevnte at hun red, sant?) Liw Taylor der altså. Og joda, hun er lekker, om en liker dem sånn. Litt spinkel i kantene, men jeg er ikke en for å klage.
Så hente det, 4. mai, mens jeg satt hjemme i regnværet i frykt for verden utenfor og lynet, at det banket på døren og en vis mann spurte meg om jeg hadde fått med meg "The Hunt For Gollum", en 40 minutters gratisfilm laget for og av fans. Laget på budsjett. Laget fordi noen mente det måtte bli gjort. Laget fordi, dypt der nede i New Zealand, eller hvor svarte de som lagde den kom fra, var det noen som hadde samme drøm som meg da de var små. Det er noen som drømte om å jakte på Gollum. Det var noen som ønskte seg til Midgard. Det var de som, lik meg, hadde ønsker om noe mer. Jeg hyller dem.
For det viktige er ikke at Gandalf ikke blir spilt av han der fyren, eller at Aragon har det koseligste dukkefjeset øst for Minas Morgul, det viktigste her er at det blir gjort, og det blir gjort av folk som etter dette vil få jobbtilbud fra de som teller i verden. Og det viktige er at det er forbannet godt gjort. Bedre enn jeg, eller du, eller noen andre bortsett fra disse geniene, vil få til.

Nå, endelig, bruk den magiske linken du finner her.

Sett den?
Flottings.
Om du nå er litt sånn som jeg er, vil du bruke den neste tiden på å rote deg frem og tilbake i klippet. Du vil lete opp herlige scener, og nyte filmatiseringen, historiefortellingen og til slutt naturen. For det er en herlig natur, den er nesten like flott som den i Sauda. Og når du har gjort alt det, kan du le av Gollem i sekken, den absolutt beste Gollum på filmskjermen så langt i filmatiseringene. "No, it doesn't!" Klassisk.

Etter det, når du er ferdig med alt det der, så har du behind the scenes, og da har du hvirkelig kommet til den store geekout. Jeg elsker det.
Dessuten har Aragon det søteste dukkefjeset på denne siden av Adüin.
Arwen altså. Det er ikke det at jeg skal reagere så voldsomt på hvem som spiller alvekvinne, kjærest til o'store helten og den seksuelle fantasien til mang en nerd i verden, men denne hadde søtere nese. Søte neser er av og til et müst.

D-1 dag

InGe