Solen skinner utenfor når lett Jazz trekker meg og JC inn døren på Knøderen. I en verden hvor musikk skal være prangende, lettere fjortiss eller hard og prangende, er Knøderens utvalg av Jazz LPer et forfriskende, og nødvendig, avbrudd. Utenfor strømmer folket forbi i en stille elv, innenfor finner JC plass og jeg bestiller for med drikke.
JC bemerker at ølen er i dyreste laget, jeg priser maten. Dessuten er en halvliter til 58 kroner ikke å forakte i midten av ingenmannslandet mellom Danmark og Torvallmenning.
Interiøret på Knøderen er hentet fra bestefars gamle låve og plassert med null referanser til feng shui og kaballa. Lite er likt og mindre matcher, men en sitter godt og behagelig på tre-stoler eller, om en har flaks, husets eneste gyngestol. Dette finner vi glede i, og sender varme tanker til Vaagen fetevare.
"Jævlig dyr øl." mumler JC, "Herre meg hvor dustete Alle Abstarct er; han og hele P3 sirkuset." JC leser Natt og Dag, en farlig ting å gjøre, selv i fredstid, jeg spiser salat. Av og til kan jeg høre ham bryte ut i harde ord. I sin agresjon overser han tydeligvis at vi, til tross for at vi er like i kjømda av Nygaardsparken er merkverdig lite belemret med 'bare kaffetørste' mennesker. En merksnodig følelse av vellyst legger seg over oss.
Kafé Knøderen ligger ved Grieghallen, under høyden og er merksnodig vanskelig å lokalisere.
"Elendig lokasjon." hevder JC. "Grusom plassering, og dyr øl."
Jeg sier meg uenig, men salaten (med feta) er ferdigspist og glasset er tomt. "Vi stikker." sier jeg. JC er allerede i døren.
Kafé Knøderen
Sted – Ved Grieghallen
Øl – 58 kroner
Mat – Jepp, en ganske ok meny.
Personale – Strålende, velduftende og minst en av dem må være lesbisk. Sånn kan man like.
Atmosfære – Fremdragende.
Karakter – en påskemorgen og en kort fredag.
Saturday, April 25, 2009
Monday, April 13, 2009
and no for something nearly binary
Hello my name is 01001001 01101110 01100111 01100101, står det, på den røde og hvite lappen. Om jeg hadde jobbet, foreksempel i portalen til helvete; nett under "Mist alt håp..." og "Du må ikke være fordømt for å jobbe her, men det hjelper." ville noen skrevet: "how may I help you?" under. Men jeg er arbeidsledig og har ikke videre lyst å hjelpe noen. Det er en god ting. Hei, jeg heter SW5nZQ== (i Base64) og har overhode ingen lyst til å hjelpe deg, med noe som helst. Velkommen til verden.
Egentlig skulle jeg fortalt om kaninene. Kaninene som trakk meg inn i en merkverdig verden av dop og alkohol; i alle fall det siste, da jeg i helga var på vei mot fest. Jeg skulle snakke litt rundt hvordan denne festen endte opp i en større diskusjon rundt vold i hjemmet. Kanskje hadde jeg sluttet med å snakke om homofile i militæret, eller verneplikt for kvinner. For når en ligger på ryggen springer tankene sine egne veier.
Arbeidsløyse er ikke en nødvendigvis dårlig ting. Det er nok mang en arbeidsledig der ute som nyter følelsen av å ikke måtte gå på jobben, hvorfor fanden har vi ellers pensjonister? Pensjonister er jo arbeidsledige. Ingen vet helt hva de bedriver dagen sin med, bortsett fra å legge kabal, hugge ved og fortelle de unge, det vil si meg, at alt var så meget bedre før. Jeg kan ikke hjelpe for det, jeg misunner dem. Om jeg kunne ligge på ryggen, mens de yngre kom på besøk, og jeg kunne fortelle dem om hvor slappe og skuffende de egentlig er; ville jeg funnet en sann glede i dette. Men her i gården kommer ikke de yngre for å få kjeft, de dukker opp, peker, ler og stikker av. Om jeg enda hadde gidda å dratt etter dem, men jeg har funnet meg det behagelige hullet en finner, og som en videre ikke har lyst å forlate.
Gårdskvelden ble brukt til Doctor Who og Doctor House. Etter legene hadde gjort det de kunne for meg, var jeg passe utkjørt. Det kan ha noe med at jeg ikke hadde vært i sengen min på 24 timer, det kan ha noe med at klokken var mange. Imorgen drar jeg muligens til Bergen.
Sengen der står feil vei.
Den må det.
Jeg er lei av å våkne av solen.
Jeg har en merksnodig venn. Doctor Vinje, som en uten problem kan omtale ham; vi har det fra de beste på Oxford, liker å spre merksnodig poesi til verden gjennom dette media som er en blogg. Det er en strålende og absolutt herlig idé. Så dermed, for min egen regning, et dikt.
Each thing I do I rush through so I can do
something else. In such a way do the days pass–
a blend of stock cars racing and the never
ending building of a gothic cathedral.
Through the windows of my speeding car, I see
all that I love falling away: books unread,
jokes untold, landscapes unvisited. And why?
What treasure do I expect in my future?
Rather it is the confusion of childhood
loping behind me, the chaos in the mind,
the failure chipping away at each success.
Glancing over my shoulder I see its shape
and so move forward, as someone in the woods
at night might hear the sound of approaching feet
and stop to listen; then, instead of silence
he hears some creature trying to be silent.
What else can he do but run? Rushing blindly
down the path, stumbling, struck in the face by sticks;
the other ever closer, yet not really
hurrying or out of breath, teasing its kill.
For de av dere som leser mer enn dere burde gjøre og har elefantisk hukommelse vil de holde å nevne en merkverdig søvnmangel og skallede leger; for dere andre, bør en muligens gi en dypere og mer gjennomgående forklaring. På den annen side, I hust can't be arsed; og om det ikke er en uoversettelig nødvendighet kan du kalle meg en krakk. Det er tid for påskekrim.
Tudelipipp
01001001 01101110 01100111 01100101 01101110 00100000 01110110 01100101 01110100 00100000 01101000 01110110 01101111 01110010 00100000 01101000 01100001 01110010 01100101 01101110 00100000 01101000 01101111 01110000 01110000 01100101 01110010 00101110
Egentlig skulle jeg fortalt om kaninene. Kaninene som trakk meg inn i en merkverdig verden av dop og alkohol; i alle fall det siste, da jeg i helga var på vei mot fest. Jeg skulle snakke litt rundt hvordan denne festen endte opp i en større diskusjon rundt vold i hjemmet. Kanskje hadde jeg sluttet med å snakke om homofile i militæret, eller verneplikt for kvinner. For når en ligger på ryggen springer tankene sine egne veier.
Arbeidsløyse er ikke en nødvendigvis dårlig ting. Det er nok mang en arbeidsledig der ute som nyter følelsen av å ikke måtte gå på jobben, hvorfor fanden har vi ellers pensjonister? Pensjonister er jo arbeidsledige. Ingen vet helt hva de bedriver dagen sin med, bortsett fra å legge kabal, hugge ved og fortelle de unge, det vil si meg, at alt var så meget bedre før. Jeg kan ikke hjelpe for det, jeg misunner dem. Om jeg kunne ligge på ryggen, mens de yngre kom på besøk, og jeg kunne fortelle dem om hvor slappe og skuffende de egentlig er; ville jeg funnet en sann glede i dette. Men her i gården kommer ikke de yngre for å få kjeft, de dukker opp, peker, ler og stikker av. Om jeg enda hadde gidda å dratt etter dem, men jeg har funnet meg det behagelige hullet en finner, og som en videre ikke har lyst å forlate.
Gårdskvelden ble brukt til Doctor Who og Doctor House. Etter legene hadde gjort det de kunne for meg, var jeg passe utkjørt. Det kan ha noe med at jeg ikke hadde vært i sengen min på 24 timer, det kan ha noe med at klokken var mange. Imorgen drar jeg muligens til Bergen.
Sengen der står feil vei.
Den må det.
Jeg er lei av å våkne av solen.
Jeg har en merksnodig venn. Doctor Vinje, som en uten problem kan omtale ham; vi har det fra de beste på Oxford, liker å spre merksnodig poesi til verden gjennom dette media som er en blogg. Det er en strålende og absolutt herlig idé. Så dermed, for min egen regning, et dikt.
Each thing I do I rush through so I can do
something else. In such a way do the days pass–
a blend of stock cars racing and the never
ending building of a gothic cathedral.
Through the windows of my speeding car, I see
all that I love falling away: books unread,
jokes untold, landscapes unvisited. And why?
What treasure do I expect in my future?
Rather it is the confusion of childhood
loping behind me, the chaos in the mind,
the failure chipping away at each success.
Glancing over my shoulder I see its shape
and so move forward, as someone in the woods
at night might hear the sound of approaching feet
and stop to listen; then, instead of silence
he hears some creature trying to be silent.
What else can he do but run? Rushing blindly
down the path, stumbling, struck in the face by sticks;
the other ever closer, yet not really
hurrying or out of breath, teasing its kill.
For de av dere som leser mer enn dere burde gjøre og har elefantisk hukommelse vil de holde å nevne en merkverdig søvnmangel og skallede leger; for dere andre, bør en muligens gi en dypere og mer gjennomgående forklaring. På den annen side, I hust can't be arsed; og om det ikke er en uoversettelig nødvendighet kan du kalle meg en krakk. Det er tid for påskekrim.
Tudelipipp
01001001 01101110 01100111 01100101 01101110 00100000 01110110 01100101 01110100 00100000 01101000 01110110 01101111 01110010 00100000 01101000 01100001 01110010 01100101 01101110 00100000 01101000 01101111 01110000 01110000 01100101 01110010 00101110
Thursday, April 9, 2009
Sjeggen og Halvorsen på nye eventyr
Jeg er oppstanden. Fyll derfor eders barn med gotter og kall denne dagen for påske til minne om meg!
Jeg har dratt hjem for påsken. Jeg og JC, i en buss full av skiturister, barn og utskudd såg vi familiebilene med ski på taket, kjøre den lange veien mot fjellet. For det er der vi skal være nå. Fjellet, herlige fjellet. Har du husket kvikklunsjen? Hva med appelsinene? Har vi nok vin? Vi skal til fjells. Alle sammen, hvilken glede, hvilken spenning!
Det hele starter i oppkjørselen. Du har plassert barna i baksetet, du har festet skiene og du har kastet bagasje i bakrommet. Stolt står du klar til reisen mot påskefjell, når kona roper på deg i mild fortvilelse. Hun kan ikke finne skismørningen, eller hun har glemt hvor glideren ligger. Du løper inn for å hjelpe henne, ungene bruker tiden på å utøve storpolitikken sin. Den eldste slår den yngste, den yngste biter den eldste og når du kommer tilbake; er bilen full av blod, snørr og tårer. Ah, påsken.
***
Så er dere endelig avgårde. Bilen er full, kona begynner å bli det og ungene smatter på hver sin flaske brus. Du kjører som et svin, ser blålyset i speilet, og slenger deg inn på en sidevei. Blålyset følger og du befinner deg plutselig i en merkverdig biljakt. Du banner, men ikke høyt, for fremdeles tenker du på barna. Du tenker dypt på dem, og slenger deg innom hittil ukjente sideveier. Onkel gir seg, du føler lykkefølelse, og sukker til deg selv; "Ah, påsken."
***
Så kommer bygden. Du har kjørt som et svin og kona sover ut rusen ved din side. Ungene spiser snop, og du, i din idioti, har ofte spurt om de vil dele. De vil IKKE det. Så du er lei, og lettere bitter. Kona våkner, du merker hun rører på seg. Hun sukker, og du vet at du elsker henne, når du ser på det lett slappe ansiktet, og de halvåpne øynene. Kjærlighet gjør saktens blind og du er, for et stakkar minutt lykkelig. Ah, påsken.
***
Men når du trodde turen var reddet, når du trodde det hele var på vei, kommer dere opp til snøen. Du må smøre, du må presse, du må kle på og du må kle av. Skjerf, luer og votter. Solbriller og solkrem. Påskefjellet i all sin hvite prakt står foran deg. Velkommen reisende, la oss med frimodighet gå på ski. Du kjenner sekken, du nyter solen, du føler lykksalighet og herlighet. Så kjenner du den, denne eldste av alle følgesvenner. Du kjenner den i korsryggen. Suppeboksen. Med kanten godt plantet, og du tør ikke stoppe mens ungene er i god driv. Du går, du svetter og du ser målet fremfor deg. Hytten. Snart vil et varmt bål gnistre i peisen. Ah, påsken.
***
Hytten er nedsnødd. Du må grave og herje. Du blir varm og du blir svett. Kjerringa ler av deg, ungene har snøballkrig og kaster snø i nakken din. En istapp bommer på bakhodet ditt. Døren dukker opp, og du kaster den opp i triumf. Men neida, ikke denne gangen heller. Det er påske. Musene har brukt de lange nettene godt. De har gnasket på ost og fleskebiter. De har herjet med dropspapir. Hytten er dekket av lort og støv. Det lukter innestengt og surt. Et gammelt Donaldblad blafrer i en nesten umerkelig trekk. Du og kona pakker ut, ungene graver frem vinduene og gliser lykkelig i kulden.
Du er sliten nå, men du tenker med deg selv at det verste nå er over. Det er påske. Ah, påsken.
***
Den gang ei min venn, for du skal snart hjem igjen. Du må snart kjøre som gal, komme deg på jobb og krangle med sjefen, medarbeiderne og de andre. Det står igjen å falle på skaren, få is i nakken og igjen innse at de spillene som var morsomme for flere år tilbake, faktisk ikke er mer enn, på sitt beste, tidsfordriv. Du skal misunne de som ble igjen i byen. Du skal plage deg med å hoppe på ski, renne nedoverski og gå mil etter mil på bortoverski; alt dette hadde vært akseptabelt, om du ikke også skal innse at du ikke har med deg nok vin. To kartonger var neppe nok.
***
JC ba meg nevne at en burde slutte å hylle ham med å gi folk absurde gule egg og fluffy kaniner. Han påpeker at han hverken er en kanin, kylling eller noen annen art av husdyr. JC føler seg oversett. Jeg derimot gir JC gjerne det JC er. Imorgen er det lang, lang, fredag. Hørte jeg noen nevne fredagspils?
Jeg har dratt hjem for påsken. Jeg og JC, i en buss full av skiturister, barn og utskudd såg vi familiebilene med ski på taket, kjøre den lange veien mot fjellet. For det er der vi skal være nå. Fjellet, herlige fjellet. Har du husket kvikklunsjen? Hva med appelsinene? Har vi nok vin? Vi skal til fjells. Alle sammen, hvilken glede, hvilken spenning!
Det hele starter i oppkjørselen. Du har plassert barna i baksetet, du har festet skiene og du har kastet bagasje i bakrommet. Stolt står du klar til reisen mot påskefjell, når kona roper på deg i mild fortvilelse. Hun kan ikke finne skismørningen, eller hun har glemt hvor glideren ligger. Du løper inn for å hjelpe henne, ungene bruker tiden på å utøve storpolitikken sin. Den eldste slår den yngste, den yngste biter den eldste og når du kommer tilbake; er bilen full av blod, snørr og tårer. Ah, påsken.
***
Så er dere endelig avgårde. Bilen er full, kona begynner å bli det og ungene smatter på hver sin flaske brus. Du kjører som et svin, ser blålyset i speilet, og slenger deg inn på en sidevei. Blålyset følger og du befinner deg plutselig i en merkverdig biljakt. Du banner, men ikke høyt, for fremdeles tenker du på barna. Du tenker dypt på dem, og slenger deg innom hittil ukjente sideveier. Onkel gir seg, du føler lykkefølelse, og sukker til deg selv; "Ah, påsken."
***
Så kommer bygden. Du har kjørt som et svin og kona sover ut rusen ved din side. Ungene spiser snop, og du, i din idioti, har ofte spurt om de vil dele. De vil IKKE det. Så du er lei, og lettere bitter. Kona våkner, du merker hun rører på seg. Hun sukker, og du vet at du elsker henne, når du ser på det lett slappe ansiktet, og de halvåpne øynene. Kjærlighet gjør saktens blind og du er, for et stakkar minutt lykkelig. Ah, påsken.
***
Men når du trodde turen var reddet, når du trodde det hele var på vei, kommer dere opp til snøen. Du må smøre, du må presse, du må kle på og du må kle av. Skjerf, luer og votter. Solbriller og solkrem. Påskefjellet i all sin hvite prakt står foran deg. Velkommen reisende, la oss med frimodighet gå på ski. Du kjenner sekken, du nyter solen, du føler lykksalighet og herlighet. Så kjenner du den, denne eldste av alle følgesvenner. Du kjenner den i korsryggen. Suppeboksen. Med kanten godt plantet, og du tør ikke stoppe mens ungene er i god driv. Du går, du svetter og du ser målet fremfor deg. Hytten. Snart vil et varmt bål gnistre i peisen. Ah, påsken.
***
Hytten er nedsnødd. Du må grave og herje. Du blir varm og du blir svett. Kjerringa ler av deg, ungene har snøballkrig og kaster snø i nakken din. En istapp bommer på bakhodet ditt. Døren dukker opp, og du kaster den opp i triumf. Men neida, ikke denne gangen heller. Det er påske. Musene har brukt de lange nettene godt. De har gnasket på ost og fleskebiter. De har herjet med dropspapir. Hytten er dekket av lort og støv. Det lukter innestengt og surt. Et gammelt Donaldblad blafrer i en nesten umerkelig trekk. Du og kona pakker ut, ungene graver frem vinduene og gliser lykkelig i kulden.
Du er sliten nå, men du tenker med deg selv at det verste nå er over. Det er påske. Ah, påsken.
***
Den gang ei min venn, for du skal snart hjem igjen. Du må snart kjøre som gal, komme deg på jobb og krangle med sjefen, medarbeiderne og de andre. Det står igjen å falle på skaren, få is i nakken og igjen innse at de spillene som var morsomme for flere år tilbake, faktisk ikke er mer enn, på sitt beste, tidsfordriv. Du skal misunne de som ble igjen i byen. Du skal plage deg med å hoppe på ski, renne nedoverski og gå mil etter mil på bortoverski; alt dette hadde vært akseptabelt, om du ikke også skal innse at du ikke har med deg nok vin. To kartonger var neppe nok.
***
JC ba meg nevne at en burde slutte å hylle ham med å gi folk absurde gule egg og fluffy kaniner. Han påpeker at han hverken er en kanin, kylling eller noen annen art av husdyr. JC føler seg oversett. Jeg derimot gir JC gjerne det JC er. Imorgen er det lang, lang, fredag. Hørte jeg noen nevne fredagspils?
Subscribe to:
Posts (Atom)
