Dagen derpå

Og så sang den fete damen.
Åpningsmøtet er over. Når Jonas Gahr-Støre minner mest om en gammel bestefar, og publikum i salen bærer preg av at salen i seg selv holder en temperatur mest lik den på tropeøyer, er det godt å vite at dette bare er en spinkel start på et nytt semester. Så hva gikk man egentlig glipp av. Fra BNFs presidentskap skrives det "Samfunnets øvrige lemmer fortjener heder for den innsats de la inn i å redusere palasset til en ussel søppelfylling. Det er festkondis her så det holder. " Noe som, man med skam å melde, må innrømme stemmer skremmende godt. For en våknet i presidentpalassets sofa litt før tolv med S sovende i fanget.
I slike situasjoner er det en spør seg spørsmål. "Hvem er jeg?", Hvor er jeg?", "Hvem er du?" og "Hva svarte drakk jeg igår?" er gangbar mynt. Jeg våknet, jeg spurte, jeg fikk svar.
På bordet rett ved sofaen stod det ikke en, to eller tre flasker øl. Her snakker man om mengder. Fabelaktive mengder – og ikke nok med det, man kunne ane lukten av Ouzo.
Ouzo er en snodig ting. Den smaker som tyrkisk pepper, virker som tyrkisk pepper, og slår som en hammer i bakhodet. Jeg ristet på hodet og tok min venninne i nærmere øyesyn. S såg trøtt ut. Jeg fant meg til rette med at jeg godt mulig såg verre ut, og startet en febrilsk tankerekke på hva neste del av dagen skulle bringe. Jeg trengte en plan, og en plan var også det jeg konstruerte. En hver som har drukket, hva jeg bare kan tro er, gresk brennevin, kjenner et skingrende behov etter fast og konsistent føde. Turen gikk til Vågen Fetevare hvor S klaget stygt over manglende appetitt. Tullball, kvinnen skulle ha mat, om jeg så måtte mate henne selv.

Femten minutter senere finner oss inne på Vågen fetevare, med en bestilling på to blingser (en form for brødskive), to kopper kaffe, to glass juice og to glass vann. Utenfor var været bipolart, men inne på Vågen var stemningen god. I et øyeblikk glemte jeg helt at jeg satt i dress med en glitrende medalje. Vel til S påpekte det, og la til, med en usedvanlig sarkasme, at hun var skamfull. Tanken hadde ikke slått meg enda. Full, ja det kunne jeg skjønne. Full var vi, både de høye og de lave, men skamfull; full av skam – forvirret stirret jeg over bordet mot en bedre halvdel. S pirker i maten. Hun virker ikke spesielt sulten. Fra min egen tallerken har bit etter bit forsvunnet inn i gapet. Mens vi sitter der snur jeg meg halvt for å myse etter en stadig truende bakrus. En bakrus som overhodet ikke kommer. Rundt meg flyter Bergen stille.

Så skjer det. Da vi klatrer opp mot Johanneskirken, stopper alt. Jeg svimler. Det svartner foran meg, og en svak latter forteller meg at nå, med brassband og bravur, kommer bakrusens små dverger strømmende. Vel det er ikke annet å forvente.

RETROSPEKT

Vinden uler utenfor Logen mens Jonas, Torbjørn og Audun entrer scenen for debatt. Det er brennende hett i salen. Svette renner i bekker fra balkongen og ned trappen til gulvet. Jeg står i døren mens de tørste, de trengte og de trøtte, strømmer ut; mens de supplerte, overvåkne og vitebegjærlige strømmer inn. Det er stappa fullt. Utenfor vet jeg at det er folk som ikke kom seg inn. Det er folk der ute som i dette øyeblikket forbanner oss for vår minimale plass, men hva om de hadde vært her nå? Hva om de også måtte leve med en bankende Sauna av et teater? Jeg sender varme tanker ut i regnet og tørste blikk mot tappekranen.
Debatten fenger, men stemningen blir tettere og tettere. Det er ikke nok luft. Er det tung retorikk som tynger den ned tro? Jeg gløtter på døren og står brått i min egen lille vindtunnel.
Så skjer det. Applausen runger. Det er slutt. Retorikk og politikk, smarte tanker og mindre store ord har falt til jorden. Det er ikke mer. Folket flyter ut i korridoren. Vi er en ensom hard kjerne igjen. Jeg kommer igjen på hvor likt et rom er et menneske. Under debatten kokte det under topplokket. Men nå, når alt er mer eller mindre stille, smiler det for seg selv over glasset sitt.
For det er glass her. Glass med vann. Glass med vin. Glass, glass, glass og øl. Jeg sprader rundt. Snakker drit med studentersangforeningen, smiler til de fleste, møter M på hennes sedvanlige stol og klemmer gamle ledere for Studentersamfunnet.
Det er først senere jeg merker meg at nachspielet er slutt og at S sover i fanget mitt. Det er først senere jeg forbanner meg på å følge henne hjem og avlevere henne i trygge hender. Det er først senere Dvergene kommer snikende. Det er først etter Ouzo og øl at jeg sovner av.

Jeg hører en stemme hviske: "Gratulerer med et vellykket program."
Og jeg svarer: "Det er ikke mitt, ikke denne gangen."

Snart dukker Hovland opp. Da skal vel varta skøy.

Inge

Det har vært stilt. Det er ofte det når jeg ikke er i Bergen og dagene blir fylt opp med snodige ting som maling av husvegger og slått på avsidesliggende deler av Sørlandet. Nå som sommeren er over er det stygg fare for å bli nedrent av undertegnede på høyden. Startskuddet er avfyrt. Løpet er igang.

- men ikke bare for meg. Det lukter svidd av retorikken, politikerne stiller til valg og Jens Stoltenberg følger meg på Twitter. For valget er ikke som det en gang var. Før dumpet politikerne ned i godstolen på NRK og vi seerne, vi satt med knotende mobiltelefon og leverte gullkorn som "Nå må det ... være nok!" og "Alle politikere lyver! De lyver sier jeg!". Det var jo bare det, dette ene, at ingen andre enn et fåtall unge orket å høre Knot Olsen drøse før de kastet seg over porno og vold. Valgdeltagelsen var i krise. De unge sviktet ved urnene.

Jeg hadde jo hørt om problemet – men ærlig talt trodde jeg ikke ting var så ille. Vel, ikke før en yppig ung kvinne dukket opp ved min unge broders side. Hun stemmer ikke, sa hun over rekene, hun visste ikke hvilken parti som passet best for henne. Vel, sa jeg, du kan jo sjekke. Nei, sa hun, det var for mye arbeid. Hun interesserte seg ikke for politikk.

Sjokkerende.

For de som er i Bergen rundt disse tider er det smått om senn klart for semesterets største begivenhet. Stortingets egen Gahr-Støre, han med den store nasen på korrektursiden i VG, kommer med utenrikspolitikk på agendaen. Jeg husker sist gutten var i byen, køen stod fra Verftet til Torvallmenningen. Denne gangen er møtet på Logen, tør vi håpe på kø til fisketorvet?

Uansett. Studentersamfunnet har mobilisert på Twitter og Facebook; og hva ser vi, politikerne henger seg på. Vel kanskje er det ikke Studentersamfunnets feil at Siv og Erna er på Face og Tweet (Som vi in the know kaller dem), det kan hende det blott var et spørsmål om tid. Det vi vet er at denne valgkampen vil bli en av de heftigere – og om mulig en av de lettere å forstå for utenforstående.

En har jo, til sin glede, funnet www.faktasjekk.no en side hvor politikere ikke snakker, men journalister fra Bergens Tidende sitter med lupe og rødpenn. En stund var rødpennen upedagogisk. Det er den sikkert enda. Jeg og JC bryr oss ikke videre. Vi støtter Faktasjekk fullt ut, og lover å være sporadiske lesere (hver mandag, onsdag og fredag). For de som ønsker seg mer dybdedykk, anbefaler vi å finne noen som vet hva de snakker om.

De er det nok av rundt omkring.

Personlig har vi mer eller mindre bestemt oss. Bestemt oss for å stemme. Hva det blir? Nei det har vi mindre orden på. Et år ble det avgjort ved mynt og kron i siste øyeblikk.

JC var ung den gangen, knappe ferdigutdannet snekker.

Så uken holder følgende høydepunkt:
1.Studiestart
2.Studentersamfunnet åpner
3.Studentersamfunnet feirer seg selv etter åpningsmøtet
4.Studentersamfunnet dukker opp på Nachspiel (Det er rundt den tid det kan være en ide å følge med på Twitter)
5.En våkner på lørdag og lurer på hva galt en har gjort i livet.

Om en har flaks får en tid til HP og halvblodsprinsen på sølvskimrende lerret.

InGe

No som det hårete nautet hev gitt seg, kan ein og opplysa om at målsaka framleis går framover. Idag set me opp barikadar ved nordkapp. Russiske trålarar og andre tjuvfiskarar må læra seg å undertegna på nynorske dokumentar.

S. Syrebakk