Dagen derpå

Og så sang den fete damen.
Åpningsmøtet er over. Når Jonas Gahr-Støre minner mest om en gammel bestefar, og publikum i salen bærer preg av at salen i seg selv holder en temperatur mest lik den på tropeøyer, er det godt å vite at dette bare er en spinkel start på et nytt semester. Så hva gikk man egentlig glipp av. Fra BNFs presidentskap skrives det "Samfunnets øvrige lemmer fortjener heder for den innsats de la inn i å redusere palasset til en ussel søppelfylling. Det er festkondis her så det holder. " Noe som, man med skam å melde, må innrømme stemmer skremmende godt. For en våknet i presidentpalassets sofa litt før tolv med S sovende i fanget.
I slike situasjoner er det en spør seg spørsmål. "Hvem er jeg?", Hvor er jeg?", "Hvem er du?" og "Hva svarte drakk jeg igår?" er gangbar mynt. Jeg våknet, jeg spurte, jeg fikk svar.
På bordet rett ved sofaen stod det ikke en, to eller tre flasker øl. Her snakker man om mengder. Fabelaktive mengder – og ikke nok med det, man kunne ane lukten av Ouzo.
Ouzo er en snodig ting. Den smaker som tyrkisk pepper, virker som tyrkisk pepper, og slår som en hammer i bakhodet. Jeg ristet på hodet og tok min venninne i nærmere øyesyn. S såg trøtt ut. Jeg fant meg til rette med at jeg godt mulig såg verre ut, og startet en febrilsk tankerekke på hva neste del av dagen skulle bringe. Jeg trengte en plan, og en plan var også det jeg konstruerte. En hver som har drukket, hva jeg bare kan tro er, gresk brennevin, kjenner et skingrende behov etter fast og konsistent føde. Turen gikk til Vågen Fetevare hvor S klaget stygt over manglende appetitt. Tullball, kvinnen skulle ha mat, om jeg så måtte mate henne selv.

Femten minutter senere finner oss inne på Vågen fetevare, med en bestilling på to blingser (en form for brødskive), to kopper kaffe, to glass juice og to glass vann. Utenfor var været bipolart, men inne på Vågen var stemningen god. I et øyeblikk glemte jeg helt at jeg satt i dress med en glitrende medalje. Vel til S påpekte det, og la til, med en usedvanlig sarkasme, at hun var skamfull. Tanken hadde ikke slått meg enda. Full, ja det kunne jeg skjønne. Full var vi, både de høye og de lave, men skamfull; full av skam – forvirret stirret jeg over bordet mot en bedre halvdel. S pirker i maten. Hun virker ikke spesielt sulten. Fra min egen tallerken har bit etter bit forsvunnet inn i gapet. Mens vi sitter der snur jeg meg halvt for å myse etter en stadig truende bakrus. En bakrus som overhodet ikke kommer. Rundt meg flyter Bergen stille.

Så skjer det. Da vi klatrer opp mot Johanneskirken, stopper alt. Jeg svimler. Det svartner foran meg, og en svak latter forteller meg at nå, med brassband og bravur, kommer bakrusens små dverger strømmende. Vel det er ikke annet å forvente.

RETROSPEKT

Vinden uler utenfor Logen mens Jonas, Torbjørn og Audun entrer scenen for debatt. Det er brennende hett i salen. Svette renner i bekker fra balkongen og ned trappen til gulvet. Jeg står i døren mens de tørste, de trengte og de trøtte, strømmer ut; mens de supplerte, overvåkne og vitebegjærlige strømmer inn. Det er stappa fullt. Utenfor vet jeg at det er folk som ikke kom seg inn. Det er folk der ute som i dette øyeblikket forbanner oss for vår minimale plass, men hva om de hadde vært her nå? Hva om de også måtte leve med en bankende Sauna av et teater? Jeg sender varme tanker ut i regnet og tørste blikk mot tappekranen.
Debatten fenger, men stemningen blir tettere og tettere. Det er ikke nok luft. Er det tung retorikk som tynger den ned tro? Jeg gløtter på døren og står brått i min egen lille vindtunnel.
Så skjer det. Applausen runger. Det er slutt. Retorikk og politikk, smarte tanker og mindre store ord har falt til jorden. Det er ikke mer. Folket flyter ut i korridoren. Vi er en ensom hard kjerne igjen. Jeg kommer igjen på hvor likt et rom er et menneske. Under debatten kokte det under topplokket. Men nå, når alt er mer eller mindre stille, smiler det for seg selv over glasset sitt.
For det er glass her. Glass med vann. Glass med vin. Glass, glass, glass og øl. Jeg sprader rundt. Snakker drit med studentersangforeningen, smiler til de fleste, møter M på hennes sedvanlige stol og klemmer gamle ledere for Studentersamfunnet.
Det er først senere jeg merker meg at nachspielet er slutt og at S sover i fanget mitt. Det er først senere jeg forbanner meg på å følge henne hjem og avlevere henne i trygge hender. Det er først senere Dvergene kommer snikende. Det er først etter Ouzo og øl at jeg sovner av.

Jeg hører en stemme hviske: "Gratulerer med et vellykket program."
Og jeg svarer: "Det er ikke mitt, ikke denne gangen."

Snart dukker Hovland opp. Da skal vel varta skøy.

Inge