eksamen for småbarn

Etter som eksamenstiden nærmer seg, om ikke for meg, så for utallige andre små unyttige; er det min plikt, i den grad en vidergående oppskremt adjunkt har plikter, å hinte mine elever frem til en høvelig god karakter. Jeg må lære dem å jukse.

Første bud i å stå på eksamen er å forstå hva sensor går gjennom. Sensor hater deg. Sensor vil deg ikke noe godt. Sensor har rettet et utall med oppgaver allerede, sensor trenger sterkt til en røyk. (En komentar som muligens har mer med at jeg ikke har røykt idag enn noe annet.) Derfor gjelder det å finne en god måte å narre sensor til å se på din oppgave med nye øyne. Nå, om vi fremdeles var i denne lykkelige tid da bare menn kunne få seg jobb innen de akademiske murer, da ville vå oppgave vært enkel. Jeg er sikker på at dere ser hvor jeg er på vei; ja nettop, pornografi. En diskret plassert midtsidepike har, om vi skal tro historien, reddet mang en akademisk karriere. Diverre kan man ikke lenger gå så enkelt tilverks. En midtsidepike vil kunne være fatal om sensor er feminist eller (grøss og gru) medlem av F(K)RP(F).

Med mindre man altså kjenner sensor personlig trengs altså sterkere skyts.

Mitt råd til mine elever, et råd jeg gjerne gir videre; det er tross alt det eneste råd er gode for, er: "Putt 200 kroner inn i papirene. Hard valutta er et språk alle mennesker forstår."

Om dere ikke har begynt enda, begynn.

Og for dere andre, litt mer engelsk romantikk; det er slikt vær utenfor.

These locks, which fondly thus entwine,
In firmer chains our hearts confine,
Than all th' unmeaning protestations
Which swell with nonsense, love orations.
Our love is fix'd, I think we've prov'd it;
Nor time, nor place, nor art have mov'd it;
Then wherefore should we sigh and whine,
With groundless jealousy repine;
With silly whims, and fancies frantic,
Merely to make our love romantic?
Why should you weep, like _Lydia Languish_,
And fret with self-created anguish?
Or doom the lover you have chosen,
On winter nights to sigh half frozen;
In leafless shades, to sue for pardon,
Only because the scene's a garden?
For gardens seem, by one consent,
(Since Shakespeare set the precedent;
Since Juliet first declar'd her passion)
To form the place of assignation.
Oh! would some modern muse inspire,
And seat her by a _sea-coal_ fire;
Or had the bard at Christmas written,
And laid the scene of love in Britain;
He surely, in commiseration,
Had chang'd the place of declaration.
In Italy, I've no objection,
Warm nights are proper for reflection;
But here our climate is so rigid,
That love itself, is rather frigid:
Think on our chilly situation,
And curb this rage for imitation.
Then let us meet, as oft we've done,
Beneath the influence of the sun;
Or, if at midnight I must meet you,
Within your mansion let me greet you:
'There', we can love for hours together,
Much better, in such snowy weather,
Than plac'd in all th' Arcadian groves,
That ever witness'd rural loves;
'Then', if my passion fail to please,
Next night I'll be content to freeze;
No more I'll give a loose to laughter,
But curse my fate, for ever after.

G