and no for something nearly binary

Hello my name is 01001001 01101110 01100111 01100101, står det, på den røde og hvite lappen. Om jeg hadde jobbet, foreksempel i portalen til helvete; nett under "Mist alt håp..." og "Du må ikke være fordømt for å jobbe her, men det hjelper." ville noen skrevet: "how may I help you?" under. Men jeg er arbeidsledig og har ikke videre lyst å hjelpe noen. Det er en god ting. Hei, jeg heter SW5nZQ== (i Base64) og har overhode ingen lyst til å hjelpe deg, med noe som helst. Velkommen til verden.
Egentlig skulle jeg fortalt om kaninene. Kaninene som trakk meg inn i en merkverdig verden av dop og alkohol; i alle fall det siste, da jeg i helga var på vei mot fest. Jeg skulle snakke litt rundt hvordan denne festen endte opp i en større diskusjon rundt vold i hjemmet. Kanskje hadde jeg sluttet med å snakke om homofile i militæret, eller verneplikt for kvinner. For når en ligger på ryggen springer tankene sine egne veier.
Arbeidsløyse er ikke en nødvendigvis dårlig ting. Det er nok mang en arbeidsledig der ute som nyter følelsen av å ikke måtte gå på jobben, hvorfor fanden har vi ellers pensjonister? Pensjonister er jo arbeidsledige. Ingen vet helt hva de bedriver dagen sin med, bortsett fra å legge kabal, hugge ved og fortelle de unge, det vil si meg, at alt var så meget bedre før. Jeg kan ikke hjelpe for det, jeg misunner dem. Om jeg kunne ligge på ryggen, mens de yngre kom på besøk, og jeg kunne fortelle dem om hvor slappe og skuffende de egentlig er; ville jeg funnet en sann glede i dette. Men her i gården kommer ikke de yngre for å få kjeft, de dukker opp, peker, ler og stikker av. Om jeg enda hadde gidda å dratt etter dem, men jeg har funnet meg det behagelige hullet en finner, og som en videre ikke har lyst å forlate.
Gårdskvelden ble brukt til Doctor Who og Doctor House. Etter legene hadde gjort det de kunne for meg, var jeg passe utkjørt. Det kan ha noe med at jeg ikke hadde vært i sengen min på 24 timer, det kan ha noe med at klokken var mange. Imorgen drar jeg muligens til Bergen.
Sengen der står feil vei.
Den må det.
Jeg er lei av å våkne av solen.

Jeg har en merksnodig venn. Doctor Vinje, som en uten problem kan omtale ham; vi har det fra de beste på Oxford, liker å spre merksnodig poesi til verden gjennom dette media som er en blogg. Det er en strålende og absolutt herlig idé. Så dermed, for min egen regning, et dikt.

Each thing I do I rush through so I can do
something else. In such a way do the days pass–
a blend of stock cars racing and the never
ending building of a gothic cathedral.
Through the windows of my speeding car, I see
all that I love falling away: books unread,
jokes untold, landscapes unvisited. And why?
What treasure do I expect in my future?
Rather it is the confusion of childhood
loping behind me, the chaos in the mind,
the failure chipping away at each success.
Glancing over my shoulder I see its shape
and so move forward, as someone in the woods
at night might hear the sound of approaching feet
and stop to listen; then, instead of silence
he hears some creature trying to be silent.
What else can he do but run? Rushing blindly
down the path, stumbling, struck in the face by sticks;
the other ever closer, yet not really
hurrying or out of breath, teasing its kill.

For de av dere som leser mer enn dere burde gjøre og har elefantisk hukommelse vil de holde å nevne en merkverdig søvnmangel og skallede leger; for dere andre, bør en muligens gi en dypere og mer gjennomgående forklaring. På den annen side, I hust can't be arsed; og om det ikke er en uoversettelig nødvendighet kan du kalle meg en krakk. Det er tid for påskekrim.

Tudelipipp
01001001 01101110 01100111 01100101 01101110 00100000 01110110 01100101 01110100 00100000 01101000 01110110 01101111 01110010 00100000 01101000 01100001 01110010 01100101 01101110 00100000 01101000 01101111 01110000 01110000 01100101 01110010 00101110