hurt

ingenting varer evig...

75 år, og like ung

Det er jubileum, hurra! Da studentersamfunnet i Bergen ble grunnlagt i denne stad for 75 år siden; var det vel få, om noen, som ante hvilken effekt denne hendelsen skulle få på denne kongenes by. Med Sudentersamfunnet er det fristende å ta seg friheter. For en kan, med dikterens ord rope ut, at her skjer herrens eget verk. De blinde ser, de døve hører, de lamme går og kunnskap blir formidlet til proleteratet.

Mitt møte med Samfunnet var nesten å sammenligne med en bilulykke. Det gikk fort, men alt foregikk i ekstremt sakte film. Min Vergil skulle bli Stig Arild Pettersen, en liten energisk østlending med lederambisjoner. Mitt samfunnets hjem; Upop, den gang ledet av et tohodet troll; dels nordlening, dels karmøybu. Det var en lykkelig tid. Møtene våre var mange og varierte, jeg ble kjent for å sverge dypt og hellig at jeg aldri, adri, aldri skulle stå på den scenen og Stig Arild ble leder for hele sulamitten. Det hente til og med vi fikk tid til andre ting.

For studentersamfunnet, som en har hørt i det uendelige, handler om mer enn akademisk utfoldelse. Det har vært mengder; det har vært formidable verdenshav, av den flytende drykke og dens evindelige konsekvens. Vi hadde nachspiel og festivitas. Jeg kan levende se for meg den gangen jeg, Cornelius og en hærskare til, satt på kontoret; klokken var nærmere 4 på natten, alkoholen hadde gjort sitt, og diskusjonen begynte å bevege seg i lettere useriøse folder. Useriøse altså, etter vår standar. For det var ikke kvinner, bil og fotball de unge og brave kastet seg over. Tidligere på kvelden hadde israelskonflikten blitt diskutert og løst, i den ånden gikk diskusjonen over på nazisme og jødehat. Det er bare så synd at vi glemte de geniale løsningene våre dagen etter. Når vi såg rundt oss såg vi dem som skulle komme frem og opp i livet. Blandt meg satt forfattere, poeter, politikere og kommende diplomater. Det er et sant under at Mette Marit ikke satt blandt OSS før hun fant kronprinsen, men hva vet jeg, det kan godt hende hun gjorde nett det.

Studentersamfunnet er jo mer enn alkohol og nachspiel. Det er jo mer enn møtevirksomhet og stress. Da jeg holdt mitt første møte, og en full svenske holdt intimkonsert med blokkfløyte og salmesang, var det betruyggende å vite at nett den historien kom til å bety mer for meg enn noen andre. Det var betrygende å vite at av alle merkverdige møter, var min lille fadese et bitte lite hakk i et stort og mektig sverd. Så lite faktisk at jeg må passe på å fortelle historien med gjevne mellomrom for å sørge for dens videre eksistens.

For dette er noe av det ypperste med samfunnet. Historiene henger fritt og de er mange å ta av. Det er historier om gamle, godt gifte, menn med hjerteproblem, som uten problem danset med en ung kvinne i hver hånd. Samfunnet var hjemmet til Agnar Mykkle og en østlandsk redaktør, som en ikke skal nevne ved navn, har uttalt følgende: «Jeg sier av prinsipp alltid nei til slike fprespørsler; men jeg sier av prisnipp alltid ja til Studentersamfunnet i Bergen.» Jeg har alltid ment at du skal ha regelrett baller for å takke nei til et symposium underlagt Samfunnets regi.

Det er like vel ikke å slå under en stol at jeg, i samfunnet, har vært en bærer av den ikke veldig akademiske fanen. (Det kan hende jeg kan havne under et bord, men en skal ikke slå faktummet under noen stol.) Hvorfor skal være usakt. Jeg finner glede i Baccus selskap og når han kaller, følger jeg gjerne opp. Dermed kan det også hende at jeg, i samfunnets historie, vil havne som en minimal fotonote under kapittelet rundt BNF. På den annen side er det en stor glede å se kulturpersonligheter gå gjennom rommet og hilse til høyre og venstre, mens Samfunnets kulturelle elite, springer rundt dem som møll rundt en flamme. Samfunnet gav meg allt dette, og meget mer.

Og vi er 75 år. Jeg sier vi, selv om jeg, i skrivende stund, ikke lenger er regnet med. Jeg er pensjonert. Jeg er outsoursa. De har slanket organisasjonen. De tenkte seg inn i en ny bransje. Det er slutt. Jeg er ikke lenger aktiv, men jeg sier fremdeles vi. VI i Samfunnet fyller 75 år. VI i Samfunnet har vært i det frie orskiftets tjeneste i over et halvt århundre. Vi i Samfunnet altså. For du slutter ikke å være en del av Samfunnet. Du slutter ikke å bry deg om Samfunnets utvikling. Vi gamle sitter fremdeles på enkelte møter. Du kan se oss, om du vet hva du ser etter, der vi smiler hånlig av den stakkar møtelederen som henger mellom frykt for innlederen og publikum. Det er fristende, når man er møteleder og ser de lettere håndflirene, å snurre rundt og sprinte ut av salen. DET er absolutt den siste plassen på jorden du har lyst å være. Men så, når møtet starter, føler en kraften av antikkens filosofer bak seg. Hånflirene forandrer seg fra grusomhet til vennskapelig humor. En innser at verden egentlig er vakker og at en ikke vil være noen annen plass enn nett der en er. En innser, om en ikke vil inrømme det selv, at DETTE er forbannet gøy. Som en har sagt om meg: «Da Kjartan Fløgstad stod på scenen, og Inge introduserte ham, nærmere har han (altså meg) aldri vært himmelriket.» Og nærmere har jeg faktisk aldri vært himmelen. Come hell or high water.

Stduentersamfunnet fyller 75 år. Det har vært 75 strålende år, men det er ingen alder. Jeg gleder meg villt til jeg, som senil gammlehjemsboer og evig unnkar kan dukke opp på Samfunnets nachspiel. Da er det jeg som danser med en jente i hver hånd, og de som en gang tok bilde av meg i samme sofa to år på rad, har glemt meg. Da skal jeg fortelle historiene mine, historiene våre; og mens de små sitter forann meg med glimrende øyne, skal jeg tenne min pipe og si:

«Det var vel i 2009, ja jeg mener bestemt det var i 2009 at vi skulle feire 75 års jubileum. Eirik Løkke, dere vet han som ledet oss inn i krigen mot (sett inn navn på perifirert land her) i (tilfeldig årstall) var toastmaster, og jeg hadde overtalt ham til å la meg si noen ord. Det var en riktig så livlig flokk. Vi hadde til og med, og hold dere fast, en engelsk Baronesse...» Og så, når ølen, eller hva det enn er man konsumerer i fremtiden strømmer fritt, vil jeg gjenskape de 75 års jubileum.

En skål for vår høye beskytter hans majestet. En skål for vår fortid, selv den radikalistiske del. En skål for vår nåtid og for all del en skål, en skål for vår fremtid, hva den enn måtte bringe.

Inge Amdal Halvorsen

Bergen 2009

Ting burde skjedd idag.
Idag er det Paddy og folket skal, som perverse versjoner av de tre bukkene, ut og gjøre seg beruset. Under broen ligge sjenkekonTROLL og beviglinger. Jeg har ikke hatt frokost.
Det herlige med å feire St.Patrichs er at en kan være middlertidig dust, og folk bryr seg mindre med det. Det grusome er at en kommer til å gjøre nett det.
Det slår meg at verda bare gir en så mange sjanser. Om du ikke får det til å funke etter N antall forsøk, (og dere trodde eg hadde glemt fysikken,) er du passe fucked.
På radioen sitter en seksulog og forteller meg at det er ytterst nomalt å elske en ting. Objektofili er det siste nye. Trengte jeg å nvite dette? Trenger jeg å vite at folk liker maskiner, golden gate og eifeltårnet? Trenger eg å vite at folk har sex med ting? Har ikke folk generelt det uanseytt? Spørsmålene plager meg og svarene er manglende, jeg gir opp.
Snakket lenge og vel med pusekatten igår, ringte den andre katten, men hun sov. uhøflig av henne, det var ikke så meget over midnatt.
Idag er det Paddy, og Gnomulfen er på Finnegans, logen og andre steder, se etter en lang mann i tweed og absurd skjærf.

siden eg egentlig ikke har noe å si

tudelipippipp

JC og de andre

Det var en gang en type som gikk rundt i det som da var en del av Romerriket og fortalte folk at det beste en kunne finne på å gjøre er å være god mot hverandre. Problemet er at folk ikke liker å være snill mot hverandre, så de hang ham opp på en trepåle og stakk et spyd i siden på ham. Så begravde de ham i en hule, men fyren hadde det ikke med å ligge stille, og kom ut tre dager etterpå for å passe på at folk hadde fått med seg den delen om å være HYGGELIGE mot hverandre. Kan tro han ble skuffet?

Religion er et narkotikum. Det er farligere enn alkohol og det er mer vanedannende enn hasj. (Jeg burde vite, jeg er hektet.) Folk er villige til å tro hva som helst om det gir dem en midlertidig fred i sinnet. Som, for eksempel, at en jomfru kan føde et barn i en stall, uten at det blir videre medisinske skavanker av det. Eller at de døde må ligge under 6 fot med jord, for ellers kan det hende de ikke kommer tilbake til slutt. Slikt som forråtnelse av kroppen foregår tydeligvis ikke, om kroppen ligger 6 fot under bakken.

Det er litt fortærende. Mange av mine beste venner er troende kristne, andre av dem er bare troende; noen få er ateister, en eller annen er agnostiker og det hadde ikke forundret meg om det ikke dukker opp en muslim eller hindu etter hvert. En kan samle religioner som andre samler frimerker.

Det som slår meg er at de fleste av religionene, om det er kristendom eller islam, buddhisme eller hinduisme, bruker en god del tid på å si at en ikke bør gå rundt og drepe. Det blir sett på som lettere uhøflig å drepe folk; folk tar det litt personlig, for ikke å snakke om de som blir igjen. Det annet er at de fleste religioner har ganske merkelige regler på hva en skal gjøre med en kropp etter den har sluttet å fungere slik den burde. Noen sier en skal brenne den, andre mener en bør kaste den i havet, en rite går på at fugler skal spise den opp og en påstår at en bør grave dem ned i bakken.

Personlig liker jeg tanken på at kroppen min, når den ikke lenger er av funksjon for meg, kan bli brukt som reservedeler for eventuelle andre trengende. Etter det kan en gjøre hva fanden en vil med den. Og jeg bryr meg ikke det spor om den som får hjertet mitt eller nesen min er muslim, kristen, homofil eller hemafroditt. Det er meg knusende likegyldig om de lever et godt eller dårlig liv. Kroppen er en maskin, kjøttet er kjøtt og det som gjør oss til mennesker er ikke en blanding av saltvann og blodlegemer. Sjelen, i det den eksisterer som noe annet enn menneskets forståelse av seg selv, kan vanskelig være noe håndfast. (Men om den er det, tror dere det er noe sjanse for at jeg kan selge den?)

JC satt altså i Gallilea og var galillei av at folk ikke var snille mot hverandre. "Vær god mot din neste. Så er han god mot deg." eller som en av hans elever (les meg) liker å si det, "Ikke slå han fyren der, han er sterkere enn deg og kommer til å slå tilbake." JC var en hyggelig type. All round nice guy. Så hvorfor klarer de som påstår de følger ham å lage så forbanna mye tull?

Ta for eksempel kameraten min fra forrige inlegg. Om han skulle finne på å finne seg en type, noe han strengt tatt burde etter hvert, (Homofile menn med uniform, og helst håndjern, kan kontakte meg på mail eller lignende og jeg vil føre over videre kontakt.) vil kanskje gifte seg med den lille gutten sin. Og hvorfor ikke, folk har giftet seg før. Men dette går disse imbesille typene mot. Man skal være snille mot de fleste, bare ikke homofile. Bare ikke muslimer. Bare ikke barnemorderske. Bare ikke... Bare ikke...

Jeg skal ikke si at jeg og skjeggen alltid ser øye til øye. Jeg vet at vi begge ble sinte da vi så kjøp og salg i templene; han i Israel jeg i Italia. Vi er ikke alltid enige om hva som er god skikk, men det er småting. JC og jeg finner som oftest tonen. Jeg spanter kaffen, han står for praten. (As if...)

Det er meget å hisse seg opp for. Muhammed mente neppe at hans etterfølgere skulle teipe fast eksplosiver til overkroppen og sprenge seg i fillebiter, selv han innsåg nok at det ville kutte drastisk ned på de som følgte læren hans. På den annen side mente heller ikke JC at en skulle være hoverende ovenfor andre. Horer, skatteinnkrevere og spedalske hang rundt ham. Det var helt ok. Fiskere, bødner og andre surehuer. Helt kurant. Av og til hørte folk på hva han sa.

Myte er ikke sannhet, sannhet er ikke myte.

Myten er at JC gikk på vannet. Myten er at han vekte folk opp fra de døde, steg opp til himmelen slik andre bruker heis og alltid var en hyggelig kar. Slo du ham, nikket han og ville la deg slå igjen. Flott kar.

Sannheten derimot er muligens mer kompleks. Men en trenger ikke VITE om JC gikk på vannet, eller om han brakte folk tilbake. En trenger ikke vite om han stod opp tre dager etter begravelsen. Om en tror på kristendom eller ei, kan en i det minste enes om at det er en god ting om folk slutter å prøve å drepe hverandre. En kan enes om at det er godt at folk er glad i hverandre. En kan enes om at kjærlighet er viktigere enn hat og at hat er litt småirriterende. En kan enes om mangt og meget, resten er julepynt.

Men jeg skal ikke disse religion, jeg er alt for religiøs til å disse tro. (Det er bare litt sketchy hva jeg nødvendigvis er religiøs rundt, som de fleste andre vet jeg mer om hva jeg ikke tror enn hva jeg faktisk tror. Min religion blir definert av den store kanten som sier at her stopper torn. Troen min er en smultring, men alt jeg kan se av den er den delen som inneholder alt jeg ikke tror på.)

Men ikke kom til meg og si at folk ikke skal gifte seg fordi de ikke har samme legning som deg. Ikke kom her og fortell meg at du er bedre enn andre bare fordi du har en strengere etikk. Du har ikke det, og det har ikke jeg heller. Alt er relativt.

...

Etterspill

En søndag, midt i kirketiden, kom Jesus tilbake til verden. Han hadde tenkt å sørge for en siste innspurt før dommedag. Jeg møtte ham på en bar hvor han drakk tett.
"JC!" sa jeg, "Noe galt?"
"Ja." var svaret. "Jeg ser hele tiden en masse folk som går rundt med torturinstrumenter rundt halsen. Jeg kom ikke hit for å spre budskap om langsom død eller no."
"De gjør det for å hylle deg." Sa jeg, og bestilte en ny runde til oss.
"Hylle meg. Vil de hylle meg kan de slutte å slå hverandre hele tiden. Vil de hylle meg kan det gå ut og være snille en gang iblant. Vil de hylle meg, så godtar de hverandre."
"JC," sa jeg, "word!"

Eg har en veldig homofil venn. Han er så homofil at han en gang påsto at eg var den beste grunnen i verden til å bli hetero, makan! Han bor i Oslo, og om han ikke er det nå, så var han i det minste, en gang, medlem av MENSA. Homofile venner er ofte det.

Han hadde en blogg. Det var ikke noen stor blogg. Vennen min skrev ikke om sex i slottsparken eller London Pub. Han snakket ikke om mote eller mat. Han hanglet litt rundt hvordan verden ikke brydde seg om de smarteste i samfunnet, og han ble medlem av FRP.

Han er født i Oslo, han vet ikke bedre.

Men han hadde et godt poeng. Slik som skjer. Av og til.

Han sammenlignet bloggen sin med en sekk med poteter.

Naboen, sa han, har kjøpt seg en sekk med poteter. Han snakker mye om potetene sine. De er herlige poteter. Snart har de fleste en sekk med poteter, faktisk alle, utenom meg. Så jeg skaffer meg en sekk med poteter. Den er stor, og jeg setter pris på den.

Så slår det meg.

Jeg har en sekk med poteter, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den.

Snart er potene glemt.

Og i et mørkt hjørne av kjelleren står en sekk med gamle poteter.

Dette er min sekk med poteter, men jeg har lært meg å leve med dem.

Da jeg våknet idag lurte jeg fælt på om butikken er søndagsåpne. Jeg vet ikke. Men jeg tror det er en mulighet for det. Det tar meg fem minutter å sjekke det iut. Det tar meg enda kortere å ikke sjekke det ut. Jeg vil finne infam glede i å ikke vite det, men tenke på det resten av dagen. Om jeg ikke finner det ut, og om jeg tenker på det resten av dagen, vil jeg finne glede i å være fraværende fra verden. Verden er ikke god nok for meg uansett.

Jeg kommer snart til å gå i dusjen. Så tar jeg meg en tur for å se etter butikken.

Det er det minste jeg kan gjøre.

For om den er søndagsåpen, kan det hende jeg slipper å gå opp på mandag.

Hva skal du på butikken, sier du?

...

...

...

NON OF YOUR FREAKING BUISNESS!!!

...

...

...

Jeg skal vel handle...

Hva svarte pleier du å gjøre på butikken liksom?

(And the devil still wears panties by the way, I'll use some time hunting down someone else tonight.)

the devil you say

Noen ganger er livet for godt til å være sant.

Det kan komme av at noen smiler til deg når de egentlig burde geipe, eller at du vet at middagen vil bli servert på fat og ikke i trau. Det kan komme av at solen skinner når du går til butikken, eller at du har penger på kontoen. Mye kan forandre verden rundt deg, og noen ganger blir den forandret av de enkleste ting.

Som en liten amerikansk kvinne og tegneserien hennes.

"The Devil's Panties" er selvbiografisk, selvironisk, selvhøytidelig og selvisk. En egoist liker slikt. Dessuten er det høye mennesker, lesbiske kvinner, subkultur referanser og jobbhumor.

Men hvem er så denne småmorsomme kunstneren?

Gudene må vite. Vi vet hun heter Jennie, er bitteliten og har en byste på størrelse med et vestlandsk dalføre.

Vi vet, etter å ha lest en god del, at hun er utdannet fra college, og har jobbet med mangt og meget.

Vi vet hun forelsker seg, forhater seg og forfører andre med smil og livlig latter.

Så stikk nesen innom "The Devil's Panties" og slapp av noen herlige minutter.

For i morgen er en ny dag og en ny mulighet til å forelske seg.

Inge(n).

fredag 13

Jeg tror ikke på Snåsamannen. Jeg tror ikke at mennesker kan ringe deg på hus telefonen og fri deg fra øreverk og tinitus. Jeg tror ikke at svarte katter sørger for ulykke når de krysser veien; og jeg nekter å tro at det gir syv år forpestelse å knuse et speil. Jeg tror ikke på det. Jeg tror ikke engler svever i estetisk dans over oss mens vi handler daglig

varer og for dette har jeg fått på meg at jeg er ateist.

Noe jeg en gang nesten var.

En gang var jeg overbevist om at alt kunne forklares gjennom matematiske formler. (En får slike ideer av å lese fysikk og matematikk i ung alder.) Men jeg var likevel ikke ateist, jeg var annerledes troende. Der andre ofret til de døde på julaften (en har det med å tenne lys og legge kranser på gravene rundt høytiden, merk likheten med den egyptiske tradisjonen rundt pyramidene), satt jeg med en kalkulator og en ny formel å løse. Jeg leste ikke juleevangeliet, jeg leste beviset på hvorfor 2+2 er fire (noe det ikke alltid blir). Senere kom jeg tilbake til kirkens fold, og gikk inn i humanistiske studier. Så ateist er jeg og har jeg aldri vært.

Jeg tror bare ikke på alt det andre en blir forventet å ta hensyn til i livet.

Snåsamannen kommer fra en liten, ubetydelig bygd i en del av landet de færreste av oss har noen kjennskap til. Han snakker dialekt og er rynket som en middels rosin. Dette gjør at en lett tror han har spesielle evner. Hvorfor ikke? Historisk sett er samer og andre med nær uforståelig språkbruk tilegnet magiske evner, en finner ikke noen Oslovestmann liksom.

Men det er ikke et problem, vi kan godt leve med at de lettlurte og mindre lettlurte ringer til spåmenn og damer for å finne orden på livet. En er da ikke bedrevitende.

Men for all del. Det er en menneskerett å være idiot, og jeg er det siste som stiller meg i veien for menneskets menneskegitte retter.

Men det er og en menneskerett å slippe å høre om Snåsamannen og andre lurendreiere. Det er en menneskerett å kunne le hånlig av idioti. Og den retten holder jeg høyt hevet.

Lykkelig Fredag 13.