JC og de andre

Det var en gang en type som gikk rundt i det som da var en del av Romerriket og fortalte folk at det beste en kunne finne på å gjøre er å være god mot hverandre. Problemet er at folk ikke liker å være snill mot hverandre, så de hang ham opp på en trepåle og stakk et spyd i siden på ham. Så begravde de ham i en hule, men fyren hadde det ikke med å ligge stille, og kom ut tre dager etterpå for å passe på at folk hadde fått med seg den delen om å være HYGGELIGE mot hverandre. Kan tro han ble skuffet?

Religion er et narkotikum. Det er farligere enn alkohol og det er mer vanedannende enn hasj. (Jeg burde vite, jeg er hektet.) Folk er villige til å tro hva som helst om det gir dem en midlertidig fred i sinnet. Som, for eksempel, at en jomfru kan føde et barn i en stall, uten at det blir videre medisinske skavanker av det. Eller at de døde må ligge under 6 fot med jord, for ellers kan det hende de ikke kommer tilbake til slutt. Slikt som forråtnelse av kroppen foregår tydeligvis ikke, om kroppen ligger 6 fot under bakken.

Det er litt fortærende. Mange av mine beste venner er troende kristne, andre av dem er bare troende; noen få er ateister, en eller annen er agnostiker og det hadde ikke forundret meg om det ikke dukker opp en muslim eller hindu etter hvert. En kan samle religioner som andre samler frimerker.

Det som slår meg er at de fleste av religionene, om det er kristendom eller islam, buddhisme eller hinduisme, bruker en god del tid på å si at en ikke bør gå rundt og drepe. Det blir sett på som lettere uhøflig å drepe folk; folk tar det litt personlig, for ikke å snakke om de som blir igjen. Det annet er at de fleste religioner har ganske merkelige regler på hva en skal gjøre med en kropp etter den har sluttet å fungere slik den burde. Noen sier en skal brenne den, andre mener en bør kaste den i havet, en rite går på at fugler skal spise den opp og en påstår at en bør grave dem ned i bakken.

Personlig liker jeg tanken på at kroppen min, når den ikke lenger er av funksjon for meg, kan bli brukt som reservedeler for eventuelle andre trengende. Etter det kan en gjøre hva fanden en vil med den. Og jeg bryr meg ikke det spor om den som får hjertet mitt eller nesen min er muslim, kristen, homofil eller hemafroditt. Det er meg knusende likegyldig om de lever et godt eller dårlig liv. Kroppen er en maskin, kjøttet er kjøtt og det som gjør oss til mennesker er ikke en blanding av saltvann og blodlegemer. Sjelen, i det den eksisterer som noe annet enn menneskets forståelse av seg selv, kan vanskelig være noe håndfast. (Men om den er det, tror dere det er noe sjanse for at jeg kan selge den?)

JC satt altså i Gallilea og var galillei av at folk ikke var snille mot hverandre. "Vær god mot din neste. Så er han god mot deg." eller som en av hans elever (les meg) liker å si det, "Ikke slå han fyren der, han er sterkere enn deg og kommer til å slå tilbake." JC var en hyggelig type. All round nice guy. Så hvorfor klarer de som påstår de følger ham å lage så forbanna mye tull?

Ta for eksempel kameraten min fra forrige inlegg. Om han skulle finne på å finne seg en type, noe han strengt tatt burde etter hvert, (Homofile menn med uniform, og helst håndjern, kan kontakte meg på mail eller lignende og jeg vil føre over videre kontakt.) vil kanskje gifte seg med den lille gutten sin. Og hvorfor ikke, folk har giftet seg før. Men dette går disse imbesille typene mot. Man skal være snille mot de fleste, bare ikke homofile. Bare ikke muslimer. Bare ikke barnemorderske. Bare ikke... Bare ikke...

Jeg skal ikke si at jeg og skjeggen alltid ser øye til øye. Jeg vet at vi begge ble sinte da vi så kjøp og salg i templene; han i Israel jeg i Italia. Vi er ikke alltid enige om hva som er god skikk, men det er småting. JC og jeg finner som oftest tonen. Jeg spanter kaffen, han står for praten. (As if...)

Det er meget å hisse seg opp for. Muhammed mente neppe at hans etterfølgere skulle teipe fast eksplosiver til overkroppen og sprenge seg i fillebiter, selv han innsåg nok at det ville kutte drastisk ned på de som følgte læren hans. På den annen side mente heller ikke JC at en skulle være hoverende ovenfor andre. Horer, skatteinnkrevere og spedalske hang rundt ham. Det var helt ok. Fiskere, bødner og andre surehuer. Helt kurant. Av og til hørte folk på hva han sa.

Myte er ikke sannhet, sannhet er ikke myte.

Myten er at JC gikk på vannet. Myten er at han vekte folk opp fra de døde, steg opp til himmelen slik andre bruker heis og alltid var en hyggelig kar. Slo du ham, nikket han og ville la deg slå igjen. Flott kar.

Sannheten derimot er muligens mer kompleks. Men en trenger ikke VITE om JC gikk på vannet, eller om han brakte folk tilbake. En trenger ikke vite om han stod opp tre dager etter begravelsen. Om en tror på kristendom eller ei, kan en i det minste enes om at det er en god ting om folk slutter å prøve å drepe hverandre. En kan enes om at det er godt at folk er glad i hverandre. En kan enes om at kjærlighet er viktigere enn hat og at hat er litt småirriterende. En kan enes om mangt og meget, resten er julepynt.

Men jeg skal ikke disse religion, jeg er alt for religiøs til å disse tro. (Det er bare litt sketchy hva jeg nødvendigvis er religiøs rundt, som de fleste andre vet jeg mer om hva jeg ikke tror enn hva jeg faktisk tror. Min religion blir definert av den store kanten som sier at her stopper torn. Troen min er en smultring, men alt jeg kan se av den er den delen som inneholder alt jeg ikke tror på.)

Men ikke kom til meg og si at folk ikke skal gifte seg fordi de ikke har samme legning som deg. Ikke kom her og fortell meg at du er bedre enn andre bare fordi du har en strengere etikk. Du har ikke det, og det har ikke jeg heller. Alt er relativt.

...

Etterspill

En søndag, midt i kirketiden, kom Jesus tilbake til verden. Han hadde tenkt å sørge for en siste innspurt før dommedag. Jeg møtte ham på en bar hvor han drakk tett.
"JC!" sa jeg, "Noe galt?"
"Ja." var svaret. "Jeg ser hele tiden en masse folk som går rundt med torturinstrumenter rundt halsen. Jeg kom ikke hit for å spre budskap om langsom død eller no."
"De gjør det for å hylle deg." Sa jeg, og bestilte en ny runde til oss.
"Hylle meg. Vil de hylle meg kan de slutte å slå hverandre hele tiden. Vil de hylle meg kan det gå ut og være snille en gang iblant. Vil de hylle meg, så godtar de hverandre."
"JC," sa jeg, "word!"