Mitt møte med Samfunnet var nesten å sammenligne med en bilulykke. Det gikk fort, men alt foregikk i ekstremt sakte film. Min Vergil skulle bli Stig Arild Pettersen, en liten energisk østlending med lederambisjoner. Mitt samfunnets hjem; Upop, den gang ledet av et tohodet troll; dels nordlening, dels karmøybu. Det var en lykkelig tid. Møtene våre var mange og varierte, jeg ble kjent for å sverge dypt og hellig at jeg aldri, adri, aldri skulle stå på den scenen og Stig Arild ble leder for hele sulamitten. Det hente til og med vi fikk tid til andre ting.
For studentersamfunnet, som en har hørt i det uendelige, handler om mer enn akademisk utfoldelse. Det har vært mengder; det har vært formidable verdenshav, av den flytende drykke og dens evindelige konsekvens. Vi hadde nachspiel og festivitas. Jeg kan levende se for meg den gangen jeg, Cornelius og en hærskare til, satt på kontoret; klokken var nærmere 4 på natten, alkoholen hadde gjort sitt, og diskusjonen begynte å bevege seg i lettere useriøse folder. Useriøse altså, etter vår standar. For det var ikke kvinner, bil og fotball de unge og brave kastet seg over. Tidligere på kvelden hadde israelskonflikten blitt diskutert og løst, i den ånden gikk diskusjonen over på nazisme og jødehat. Det er bare så synd at vi glemte de geniale løsningene våre dagen etter. Når vi såg rundt oss såg vi dem som skulle komme frem og opp i livet. Blandt meg satt forfattere, poeter, politikere og kommende diplomater. Det er et sant under at Mette Marit ikke satt blandt OSS før hun fant kronprinsen, men hva vet jeg, det kan godt hende hun gjorde nett det.
Studentersamfunnet er jo mer enn alkohol og nachspiel. Det er jo mer enn møtevirksomhet og stress. Da jeg holdt mitt første møte, og en full svenske holdt intimkonsert med blokkfløyte og salmesang, var det betruyggende å vite at nett den historien kom til å bety mer for meg enn noen andre. Det var betrygende å vite at av alle merkverdige møter, var min lille fadese et bitte lite hakk i et stort og mektig sverd. Så lite faktisk at jeg må passe på å fortelle historien med gjevne mellomrom for å sørge for dens videre eksistens.
For dette er noe av det ypperste med samfunnet. Historiene henger fritt og de er mange å ta av. Det er historier om gamle, godt gifte, menn med hjerteproblem, som uten problem danset med en ung kvinne i hver hånd. Samfunnet var hjemmet til Agnar Mykkle og en østlandsk redaktør, som en ikke skal nevne ved navn, har uttalt følgende: «Jeg sier av prinsipp alltid nei til slike fprespørsler; men jeg sier av prisnipp alltid ja til Studentersamfunnet i Bergen.» Jeg har alltid ment at du skal ha regelrett baller for å takke nei til et symposium underlagt Samfunnets regi.
Det er like vel ikke å slå under en stol at jeg, i samfunnet, har vært en bærer av den ikke veldig akademiske fanen. (Det kan hende jeg kan havne under et bord, men en skal ikke slå faktummet under noen stol.) Hvorfor skal være usakt. Jeg finner glede i Baccus selskap og når han kaller, følger jeg gjerne opp. Dermed kan det også hende at jeg, i samfunnets historie, vil havne som en minimal fotonote under kapittelet rundt BNF. På den annen side er det en stor glede å se kulturpersonligheter gå gjennom rommet og hilse til høyre og venstre, mens Samfunnets kulturelle elite, springer rundt dem som møll rundt en flamme. Samfunnet gav meg allt dette, og meget mer.
Og vi er 75 år. Jeg sier vi, selv om jeg, i skrivende stund, ikke lenger er regnet med. Jeg er pensjonert. Jeg er outsoursa. De har slanket organisasjonen. De tenkte seg inn i en ny bransje. Det er slutt. Jeg er ikke lenger aktiv, men jeg sier fremdeles vi. VI i Samfunnet fyller 75 år. VI i Samfunnet har vært i det frie orskiftets tjeneste i over et halvt århundre. Vi i Samfunnet altså. For du slutter ikke å være en del av Samfunnet. Du slutter ikke å bry deg om Samfunnets utvikling. Vi gamle sitter fremdeles på enkelte møter. Du kan se oss, om du vet hva du ser etter, der vi smiler hånlig av den stakkar møtelederen som henger mellom frykt for innlederen og publikum. Det er fristende, når man er møteleder og ser de lettere håndflirene, å snurre rundt og sprinte ut av salen. DET er absolutt den siste plassen på jorden du har lyst å være. Men så, når møtet starter, føler en kraften av antikkens filosofer bak seg. Hånflirene forandrer seg fra grusomhet til vennskapelig humor. En innser at verden egentlig er vakker og at en ikke vil være noen annen plass enn nett der en er. En innser, om en ikke vil inrømme det selv, at DETTE er forbannet gøy. Som en har sagt om meg: «Da Kjartan Fløgstad stod på scenen, og Inge introduserte ham, nærmere har han (altså meg) aldri vært himmelriket.» Og nærmere har jeg faktisk aldri vært himmelen. Come hell or high water.
Stduentersamfunnet fyller 75 år. Det har vært 75 strålende år, men det er ingen alder. Jeg gleder meg villt til jeg, som senil gammlehjemsboer og evig unnkar kan dukke opp på Samfunnets nachspiel. Da er det jeg som danser med en jente i hver hånd, og de som en gang tok bilde av meg i samme sofa to år på rad, har glemt meg. Da skal jeg fortelle historiene mine, historiene våre; og mens de små sitter forann meg med glimrende øyne, skal jeg tenne min pipe og si:
«Det var vel i 2009, ja jeg mener bestemt det var i 2009 at vi skulle feire 75 års jubileum. Eirik Løkke, dere vet han som ledet oss inn i krigen mot (sett inn navn på perifirert land her) i (tilfeldig årstall) var toastmaster, og jeg hadde overtalt ham til å la meg si noen ord. Det var en riktig så livlig flokk. Vi hadde til og med, og hold dere fast, en engelsk Baronesse...» Og så, når ølen, eller hva det enn er man konsumerer i fremtiden strømmer fritt, vil jeg gjenskape de 75 års jubileum.
En skål for vår høye beskytter hans majestet. En skål for vår fortid, selv den radikalistiske del. En skål for vår nåtid og for all del en skål, en skål for vår fremtid, hva den enn måtte bringe.
Inge Amdal Halvorsen
Bergen 2009
No comments:
Post a Comment