Og så sang den fete damen.
Åpningsmøtet er over. Når Jonas Gahr-Støre minner mest om en gammel bestefar, og publikum i salen bærer preg av at salen i seg selv holder en temperatur mest lik den på tropeøyer, er det godt å vite at dette bare er en spinkel start på et nytt semester. Så hva gikk man egentlig glipp av. Fra BNFs presidentskap skrives det "Samfunnets øvrige lemmer fortjener heder for den innsats de la inn i å redusere palasset til en ussel søppelfylling. Det er festkondis her så det holder. " Noe som, man med skam å melde, må innrømme stemmer skremmende godt. For en våknet i presidentpalassets sofa litt før tolv med S sovende i fanget.
I slike situasjoner er det en spør seg spørsmål. "Hvem er jeg?", Hvor er jeg?", "Hvem er du?" og "Hva svarte drakk jeg igår?" er gangbar mynt. Jeg våknet, jeg spurte, jeg fikk svar.
På bordet rett ved sofaen stod det ikke en, to eller tre flasker øl. Her snakker man om mengder. Fabelaktive mengder – og ikke nok med det, man kunne ane lukten av Ouzo.
Ouzo er en snodig ting. Den smaker som tyrkisk pepper, virker som tyrkisk pepper, og slår som en hammer i bakhodet. Jeg ristet på hodet og tok min venninne i nærmere øyesyn. S såg trøtt ut. Jeg fant meg til rette med at jeg godt mulig såg verre ut, og startet en febrilsk tankerekke på hva neste del av dagen skulle bringe. Jeg trengte en plan, og en plan var også det jeg konstruerte. En hver som har drukket, hva jeg bare kan tro er, gresk brennevin, kjenner et skingrende behov etter fast og konsistent føde. Turen gikk til Vågen Fetevare hvor S klaget stygt over manglende appetitt. Tullball, kvinnen skulle ha mat, om jeg så måtte mate henne selv.
Femten minutter senere finner oss inne på Vågen fetevare, med en bestilling på to blingser (en form for brødskive), to kopper kaffe, to glass juice og to glass vann. Utenfor var været bipolart, men inne på Vågen var stemningen god. I et øyeblikk glemte jeg helt at jeg satt i dress med en glitrende medalje. Vel til S påpekte det, og la til, med en usedvanlig sarkasme, at hun var skamfull. Tanken hadde ikke slått meg enda. Full, ja det kunne jeg skjønne. Full var vi, både de høye og de lave, men skamfull; full av skam – forvirret stirret jeg over bordet mot en bedre halvdel. S pirker i maten. Hun virker ikke spesielt sulten. Fra min egen tallerken har bit etter bit forsvunnet inn i gapet. Mens vi sitter der snur jeg meg halvt for å myse etter en stadig truende bakrus. En bakrus som overhodet ikke kommer. Rundt meg flyter Bergen stille.
Så skjer det. Da vi klatrer opp mot Johanneskirken, stopper alt. Jeg svimler. Det svartner foran meg, og en svak latter forteller meg at nå, med brassband og bravur, kommer bakrusens små dverger strømmende. Vel det er ikke annet å forvente.
RETROSPEKT
Vinden uler utenfor Logen mens Jonas, Torbjørn og Audun entrer scenen for debatt. Det er brennende hett i salen. Svette renner i bekker fra balkongen og ned trappen til gulvet. Jeg står i døren mens de tørste, de trengte og de trøtte, strømmer ut; mens de supplerte, overvåkne og vitebegjærlige strømmer inn. Det er stappa fullt. Utenfor vet jeg at det er folk som ikke kom seg inn. Det er folk der ute som i dette øyeblikket forbanner oss for vår minimale plass, men hva om de hadde vært her nå? Hva om de også måtte leve med en bankende Sauna av et teater? Jeg sender varme tanker ut i regnet og tørste blikk mot tappekranen.
Debatten fenger, men stemningen blir tettere og tettere. Det er ikke nok luft. Er det tung retorikk som tynger den ned tro? Jeg gløtter på døren og står brått i min egen lille vindtunnel.
Så skjer det. Applausen runger. Det er slutt. Retorikk og politikk, smarte tanker og mindre store ord har falt til jorden. Det er ikke mer. Folket flyter ut i korridoren. Vi er en ensom hard kjerne igjen. Jeg kommer igjen på hvor likt et rom er et menneske. Under debatten kokte det under topplokket. Men nå, når alt er mer eller mindre stille, smiler det for seg selv over glasset sitt.
For det er glass her. Glass med vann. Glass med vin. Glass, glass, glass og øl. Jeg sprader rundt. Snakker drit med studentersangforeningen, smiler til de fleste, møter M på hennes sedvanlige stol og klemmer gamle ledere for Studentersamfunnet.
Det er først senere jeg merker meg at nachspielet er slutt og at S sover i fanget mitt. Det er først senere jeg forbanner meg på å følge henne hjem og avlevere henne i trygge hender. Det er først senere Dvergene kommer snikende. Det er først etter Ouzo og øl at jeg sovner av.
Jeg hører en stemme hviske: "Gratulerer med et vellykket program."
Og jeg svarer: "Det er ikke mitt, ikke denne gangen."
Snart dukker Hovland opp. Da skal vel varta skøy.
Inge
Saturday, August 22, 2009
Monday, August 17, 2009
Det har vært stilt. Det er ofte det når jeg ikke er i Bergen og dagene blir fylt opp med snodige ting som maling av husvegger og slått på avsidesliggende deler av Sørlandet. Nå som sommeren er over er det stygg fare for å bli nedrent av undertegnede på høyden. Startskuddet er avfyrt. Løpet er igang.
- men ikke bare for meg. Det lukter svidd av retorikken, politikerne stiller til valg og Jens Stoltenberg følger meg på Twitter. For valget er ikke som det en gang var. Før dumpet politikerne ned i godstolen på NRK og vi seerne, vi satt med knotende mobiltelefon og leverte gullkorn som "Nå må det ... være nok!" og "Alle politikere lyver! De lyver sier jeg!". Det var jo bare det, dette ene, at ingen andre enn et fåtall unge orket å høre Knot Olsen drøse før de kastet seg over porno og vold. Valgdeltagelsen var i krise. De unge sviktet ved urnene.
Jeg hadde jo hørt om problemet – men ærlig talt trodde jeg ikke ting var så ille. Vel, ikke før en yppig ung kvinne dukket opp ved min unge broders side. Hun stemmer ikke, sa hun over rekene, hun visste ikke hvilken parti som passet best for henne. Vel, sa jeg, du kan jo sjekke. Nei, sa hun, det var for mye arbeid. Hun interesserte seg ikke for politikk.
Sjokkerende.
For de som er i Bergen rundt disse tider er det smått om senn klart for semesterets største begivenhet. Stortingets egen Gahr-Støre, han med den store nasen på korrektursiden i VG, kommer med utenrikspolitikk på agendaen. Jeg husker sist gutten var i byen, køen stod fra Verftet til Torvallmenningen. Denne gangen er møtet på Logen, tør vi håpe på kø til fisketorvet?
Uansett. Studentersamfunnet har mobilisert på Twitter og Facebook; og hva ser vi, politikerne henger seg på. Vel kanskje er det ikke Studentersamfunnets feil at Siv og Erna er på Face og Tweet (Som vi in the know kaller dem), det kan hende det blott var et spørsmål om tid. Det vi vet er at denne valgkampen vil bli en av de heftigere – og om mulig en av de lettere å forstå for utenforstående.
En har jo, til sin glede, funnet www.faktasjekk.no en side hvor politikere ikke snakker, men journalister fra Bergens Tidende sitter med lupe og rødpenn. En stund var rødpennen upedagogisk. Det er den sikkert enda. Jeg og JC bryr oss ikke videre. Vi støtter Faktasjekk fullt ut, og lover å være sporadiske lesere (hver mandag, onsdag og fredag). For de som ønsker seg mer dybdedykk, anbefaler vi å finne noen som vet hva de snakker om.
De er det nok av rundt omkring.
Personlig har vi mer eller mindre bestemt oss. Bestemt oss for å stemme. Hva det blir? Nei det har vi mindre orden på. Et år ble det avgjort ved mynt og kron i siste øyeblikk.
JC var ung den gangen, knappe ferdigutdannet snekker.
Så uken holder følgende høydepunkt:
1.Studiestart
2.Studentersamfunnet åpner
3.Studentersamfunnet feirer seg selv etter åpningsmøtet
4.Studentersamfunnet dukker opp på Nachspiel (Det er rundt den tid det kan være en ide å følge med på Twitter)
5.En våkner på lørdag og lurer på hva galt en har gjort i livet.
Om en har flaks får en tid til HP og halvblodsprinsen på sølvskimrende lerret.
InGe
No som det hårete nautet hev gitt seg, kan ein og opplysa om at målsaka framleis går framover. Idag set me opp barikadar ved nordkapp. Russiske trålarar og andre tjuvfiskarar må læra seg å undertegna på nynorske dokumentar.
S. Syrebakk
- men ikke bare for meg. Det lukter svidd av retorikken, politikerne stiller til valg og Jens Stoltenberg følger meg på Twitter. For valget er ikke som det en gang var. Før dumpet politikerne ned i godstolen på NRK og vi seerne, vi satt med knotende mobiltelefon og leverte gullkorn som "Nå må det ... være nok!" og "Alle politikere lyver! De lyver sier jeg!". Det var jo bare det, dette ene, at ingen andre enn et fåtall unge orket å høre Knot Olsen drøse før de kastet seg over porno og vold. Valgdeltagelsen var i krise. De unge sviktet ved urnene.
Jeg hadde jo hørt om problemet – men ærlig talt trodde jeg ikke ting var så ille. Vel, ikke før en yppig ung kvinne dukket opp ved min unge broders side. Hun stemmer ikke, sa hun over rekene, hun visste ikke hvilken parti som passet best for henne. Vel, sa jeg, du kan jo sjekke. Nei, sa hun, det var for mye arbeid. Hun interesserte seg ikke for politikk.
Sjokkerende.
For de som er i Bergen rundt disse tider er det smått om senn klart for semesterets største begivenhet. Stortingets egen Gahr-Støre, han med den store nasen på korrektursiden i VG, kommer med utenrikspolitikk på agendaen. Jeg husker sist gutten var i byen, køen stod fra Verftet til Torvallmenningen. Denne gangen er møtet på Logen, tør vi håpe på kø til fisketorvet?
Uansett. Studentersamfunnet har mobilisert på Twitter og Facebook; og hva ser vi, politikerne henger seg på. Vel kanskje er det ikke Studentersamfunnets feil at Siv og Erna er på Face og Tweet (Som vi in the know kaller dem), det kan hende det blott var et spørsmål om tid. Det vi vet er at denne valgkampen vil bli en av de heftigere – og om mulig en av de lettere å forstå for utenforstående.
En har jo, til sin glede, funnet www.faktasjekk.no en side hvor politikere ikke snakker, men journalister fra Bergens Tidende sitter med lupe og rødpenn. En stund var rødpennen upedagogisk. Det er den sikkert enda. Jeg og JC bryr oss ikke videre. Vi støtter Faktasjekk fullt ut, og lover å være sporadiske lesere (hver mandag, onsdag og fredag). For de som ønsker seg mer dybdedykk, anbefaler vi å finne noen som vet hva de snakker om.
De er det nok av rundt omkring.
Personlig har vi mer eller mindre bestemt oss. Bestemt oss for å stemme. Hva det blir? Nei det har vi mindre orden på. Et år ble det avgjort ved mynt og kron i siste øyeblikk.
JC var ung den gangen, knappe ferdigutdannet snekker.
Så uken holder følgende høydepunkt:
1.Studiestart
2.Studentersamfunnet åpner
3.Studentersamfunnet feirer seg selv etter åpningsmøtet
4.Studentersamfunnet dukker opp på Nachspiel (Det er rundt den tid det kan være en ide å følge med på Twitter)
5.En våkner på lørdag og lurer på hva galt en har gjort i livet.
Om en har flaks får en tid til HP og halvblodsprinsen på sølvskimrende lerret.
InGe
No som det hårete nautet hev gitt seg, kan ein og opplysa om at målsaka framleis går framover. Idag set me opp barikadar ved nordkapp. Russiske trålarar og andre tjuvfiskarar må læra seg å undertegna på nynorske dokumentar.
S. Syrebakk
Tuesday, June 16, 2009
NRP har ordet
"Hva skjer a?"
Jeg fatter det ikke. For et par år siden fikk vi Big Brother, et fullkomment program for kikkeren i oss alle. Jeg husker fremdeles den første gang noen hadde sex i huset. Ikke at jeg vet hva som skjedde, det er ingen som vet hva som skjedde, det var en dyne som gikk op og ned, noen gryntet; ikke som griser, det hadde vært noe, det var mer et uskyldig sukk, og et forhold gikk i vasken på Sørlandet. Jeg var ikke videre imponert, men Se og Hør, VG og DAGBLADET hadde det skøy; avisene solgte som hakket møkk.
Og det var jo artig, for avisene.
Så stoppet det opp. Big Brother var liksom så gårsdagen. Det stoppet dem ikke fra å sende det, men det stoppet oss litt fra å bry oss. Big Brother – nå med mer sex! Solgte litt bedre, men ingen brydde seg skikkelig før: Big Brother – Nå med skytevåpen! Da følgte vi med da, men de skjøt ikke på hverandre, og iallefall jeg gikk litt skuffet bort fra TV-skjermen. Jeg gikk langt bort fra TV-skjermen; så langt at jeg ikke visste hva som skjedde bak den blafrende skjerm. Stor var dermed mitt sjokk, ja med plirende øyne var det jeg kastet meg over avisen, og såg sprudlende unge mennesker som, med sine sprudlende unge ansikter, og sine hvite smil, skulle til et fantastisk hotell en eller annen plass i Karibien for å ... vent på det ... å ha seg. Paradise Hotell, stedet hvor det unge og fyrrige drar for å ligge på live tv. Jeg var storfornøyd. Avissalget steg himmelhøyt igjen, hvem ligger med hvem på hotellet?
Det var en heller skuffende oppdagelse å innse at det atter en gang var sensur med i bildet. Til å være et program som i hovedsak handlet om sex var det overraskende lite nakne kropper. En ville funnet fler av dem på en av den italienske statsministerens famøse bursdagsfester. SKUFFA! Men det stoppet ikke TV3 fra å legge det hele gratis på nettet. Det var; det stoppet ikke TV3 fra å legge det hele ut GRATIS på nettet http://www.tv3.no/.
Dette er helt klart en konspirasjon.
For de av dere som ikke har fått det med seg har avisene mistet lesere. Folk kjøper ikke aviser lenger, hvem bryr seg egentlig om de leser dem, journalistene går arbeidsløse. Stakkar små, de måtte finne noe å gjøre. Over til TV3 hvor de små hjernene ikke ligger lenge i ro, her skal det produseres journalistikk for folket; underforstått, folk som er villige til å ha sex på ensten åpent kamera, er ofte villige til å la seg intervjue om det mest utrolige av avisene.
Det er derfor vi elsker TV3, de tar ansvar.
Men jeg frykter det verste. Snart dukker Paradise Hotell, Big thingy og andre rare program opp på pensumlisten i norsk. Ut med Kjelland (vel, ok, han kan gå), ut med Ibsen og ut med Bjørnson; slipp inn Paradise-Petter, Big Brother-Trude, Se jeg ligger med min ekskjærestes bror-Tormod og Farmen-Børre. Slutt vil det være på de glade dager da Snorre ble tolket av unge nye sinn, eller en læreren mobbet deg for at du ikke hadde samme fortolkning av Inger Hagrup som ham. Slutt vil det være, slutt, slutt, slutt. De nye pensumtekster vil være transkripsjoner av forrige episode av hva det nå enn var. Vi må lese oss gjennom hauger og lass med:
-Hva skjer a?
-Faen jeg er sliten ass!
-Jeg hadde meg bare med den chice dama ass.
Jeg er redd for å gå videre. Jeg er redd for å måtte undervise det. Så jeg spør, skal vi godta denne utnyttelsen av våre unges glødende sinn. Skal vi godta at de slipper unna den tørre møkka vi måtte tygge i barndommen. Jeg sier NEI. Jeg sier, la dem slite. Jeg sier, la ungdommen blø.
Norsklærer mot Røynda på Pensum, snart er vi på tinget.
For NRP
Sturla Syrebakk
fritt oversatt av yours thruly
G
Jeg fatter det ikke. For et par år siden fikk vi Big Brother, et fullkomment program for kikkeren i oss alle. Jeg husker fremdeles den første gang noen hadde sex i huset. Ikke at jeg vet hva som skjedde, det er ingen som vet hva som skjedde, det var en dyne som gikk op og ned, noen gryntet; ikke som griser, det hadde vært noe, det var mer et uskyldig sukk, og et forhold gikk i vasken på Sørlandet. Jeg var ikke videre imponert, men Se og Hør, VG og DAGBLADET hadde det skøy; avisene solgte som hakket møkk.
Og det var jo artig, for avisene.
Så stoppet det opp. Big Brother var liksom så gårsdagen. Det stoppet dem ikke fra å sende det, men det stoppet oss litt fra å bry oss. Big Brother – nå med mer sex! Solgte litt bedre, men ingen brydde seg skikkelig før: Big Brother – Nå med skytevåpen! Da følgte vi med da, men de skjøt ikke på hverandre, og iallefall jeg gikk litt skuffet bort fra TV-skjermen. Jeg gikk langt bort fra TV-skjermen; så langt at jeg ikke visste hva som skjedde bak den blafrende skjerm. Stor var dermed mitt sjokk, ja med plirende øyne var det jeg kastet meg over avisen, og såg sprudlende unge mennesker som, med sine sprudlende unge ansikter, og sine hvite smil, skulle til et fantastisk hotell en eller annen plass i Karibien for å ... vent på det ... å ha seg. Paradise Hotell, stedet hvor det unge og fyrrige drar for å ligge på live tv. Jeg var storfornøyd. Avissalget steg himmelhøyt igjen, hvem ligger med hvem på hotellet?
Det var en heller skuffende oppdagelse å innse at det atter en gang var sensur med i bildet. Til å være et program som i hovedsak handlet om sex var det overraskende lite nakne kropper. En ville funnet fler av dem på en av den italienske statsministerens famøse bursdagsfester. SKUFFA! Men det stoppet ikke TV3 fra å legge det hele gratis på nettet. Det var; det stoppet ikke TV3 fra å legge det hele ut GRATIS på nettet http://www.tv3.no/.
Dette er helt klart en konspirasjon.
For de av dere som ikke har fått det med seg har avisene mistet lesere. Folk kjøper ikke aviser lenger, hvem bryr seg egentlig om de leser dem, journalistene går arbeidsløse. Stakkar små, de måtte finne noe å gjøre. Over til TV3 hvor de små hjernene ikke ligger lenge i ro, her skal det produseres journalistikk for folket; underforstått, folk som er villige til å ha sex på ensten åpent kamera, er ofte villige til å la seg intervjue om det mest utrolige av avisene.
Det er derfor vi elsker TV3, de tar ansvar.
Men jeg frykter det verste. Snart dukker Paradise Hotell, Big thingy og andre rare program opp på pensumlisten i norsk. Ut med Kjelland (vel, ok, han kan gå), ut med Ibsen og ut med Bjørnson; slipp inn Paradise-Petter, Big Brother-Trude, Se jeg ligger med min ekskjærestes bror-Tormod og Farmen-Børre. Slutt vil det være på de glade dager da Snorre ble tolket av unge nye sinn, eller en læreren mobbet deg for at du ikke hadde samme fortolkning av Inger Hagrup som ham. Slutt vil det være, slutt, slutt, slutt. De nye pensumtekster vil være transkripsjoner av forrige episode av hva det nå enn var. Vi må lese oss gjennom hauger og lass med:
-Hva skjer a?
-Faen jeg er sliten ass!
-Jeg hadde meg bare med den chice dama ass.
Jeg er redd for å gå videre. Jeg er redd for å måtte undervise det. Så jeg spør, skal vi godta denne utnyttelsen av våre unges glødende sinn. Skal vi godta at de slipper unna den tørre møkka vi måtte tygge i barndommen. Jeg sier NEI. Jeg sier, la dem slite. Jeg sier, la ungdommen blø.
Norsklærer mot Røynda på Pensum, snart er vi på tinget.
For NRP
Sturla Syrebakk
fritt oversatt av yours thruly
G
Wednesday, May 13, 2009
Dear Father
Here Captain! dear father!
This arm beneath your head;
It is some dream that on the deck,
You’ve fallen cold and dead.
A nightmare no less. Get well soon old fool.
This arm beneath your head;
It is some dream that on the deck,
You’ve fallen cold and dead.
A nightmare no less. Get well soon old fool.
Monday, May 4, 2009
Velkommen til kunnskapens fantastiske verden, den pøbelaktige verden der en finner ting i bøker (og trekker feilslutninger). Da jeg, i mine unge år, leste "Ringenes Herre", var dette i rent forsvar mot en verden som allerede da var dekket av et stort dystert mørke, jeg var på vei til å eldes, "Ringenes Herre" skulle sette en midlertidig stopper for det. Når jeg sovnet, løp jeg gjennom Midgard, røkte pipe med Aragon og jaktet rådyr med bue i utkanten av Myrkskog. Jeg vandret til Ensomhetsfjellet, jeg handlet med dverger og menn i Dale og i ny og ne, selv om jeg aldri krysset grensen, satt jeg utenfor Hobbitun og holdt vakt for den gamle sulliken med den store hatten.
Så da Filmene kom, en etter en, gikk jeg gjennom mang en tilfredsstillelse. Jeg fikk endelig se hva andre drømte om rundt Treskjegg; og jeg fikk et ansikt til Aragon. Ikke et ansikt som minnet om mine bilder av ham, men et asnikt, og et ansikt som i ettertid vil herske for den vandrende guttevalpen. Selv alvene og Gullum fikk ansikt, kropper og liv. På mange måter var det en skuffende opplevelse. På mange måter, på flere måter, skulle jeg ønske filmene aldri ble til. En savner fort det en mistet i barndommen.
Men dette handler ikke om trilogien. (Det er to av dem, i den første sloss en med astma mot sønnen for å redde Galaksen (med stor G) fra den onde røykavhengige mannen med skinnkreft. I den andre luffet noen barnlignende vesen til en stor vulkan for å reklamere kjøpet av en giftering.) For trilogier vil det komme, det har vi lært oss nå. Om en generasjon kommer en ny en, jeg spår noe rundt Dune eller lignende. Først ut i rommet, så tilbake i "tiden" og så ut i rommet igjen. En stor produksjon hver generasjon. På den måten vil en hver generasjon ha sine minner, og hvert et barn kan riste hånlig på hodet av foreldrene. Det er først når du ser et barn flire av foreldrene du vet hvorfor foreldre beskytter dem. En hver er som oftest ute etter å beskytte sin egen ettermæle, om den så ler hånlig av en.
Husker dere Arwen? Liw Taylor, ridende på den hvite hesten og med et passe bestemt uttrykk i ansiktet. "Spring Gampen, spring din dust!" Jeg husker det. Jeg husker da jeg såg det og kjente frysningene på ryggen av de svarte rytterne. De var makeløst kule. Mange mente vel, i det øyeblikket at Taylor var den vakreste kvinnen på denne jord. Hun kunne ri, hun kunne sloss og hun kunne magi. (Jeg nevnte at hun red, sant?) Liw Taylor der altså. Og joda, hun er lekker, om en liker dem sånn. Litt spinkel i kantene, men jeg er ikke en for å klage.
Så hente det, 4. mai, mens jeg satt hjemme i regnværet i frykt for verden utenfor og lynet, at det banket på døren og en vis mann spurte meg om jeg hadde fått med meg "The Hunt For Gollum", en 40 minutters gratisfilm laget for og av fans. Laget på budsjett. Laget fordi noen mente det måtte bli gjort. Laget fordi, dypt der nede i New Zealand, eller hvor svarte de som lagde den kom fra, var det noen som hadde samme drøm som meg da de var små. Det er noen som drømte om å jakte på Gollum. Det var noen som ønskte seg til Midgard. Det var de som, lik meg, hadde ønsker om noe mer. Jeg hyller dem.
For det viktige er ikke at Gandalf ikke blir spilt av han der fyren, eller at Aragon har det koseligste dukkefjeset øst for Minas Morgul, det viktigste her er at det blir gjort, og det blir gjort av folk som etter dette vil få jobbtilbud fra de som teller i verden. Og det viktige er at det er forbannet godt gjort. Bedre enn jeg, eller du, eller noen andre bortsett fra disse geniene, vil få til.
Nå, endelig, bruk den magiske linken du finner her.
Sett den?
Flottings.
Om du nå er litt sånn som jeg er, vil du bruke den neste tiden på å rote deg frem og tilbake i klippet. Du vil lete opp herlige scener, og nyte filmatiseringen, historiefortellingen og til slutt naturen. For det er en herlig natur, den er nesten like flott som den i Sauda. Og når du har gjort alt det, kan du le av Gollem i sekken, den absolutt beste Gollum på filmskjermen så langt i filmatiseringene. "No, it doesn't!" Klassisk.
Etter det, når du er ferdig med alt det der, så har du behind the scenes, og da har du hvirkelig kommet til den store geekout. Jeg elsker det.
Dessuten har Aragon det søteste dukkefjeset på denne siden av Adüin.
Arwen altså. Det er ikke det at jeg skal reagere så voldsomt på hvem som spiller alvekvinne, kjærest til o'store helten og den seksuelle fantasien til mang en nerd i verden, men denne hadde søtere nese. Søte neser er av og til et müst.
D-1 dag
InGe
Så da Filmene kom, en etter en, gikk jeg gjennom mang en tilfredsstillelse. Jeg fikk endelig se hva andre drømte om rundt Treskjegg; og jeg fikk et ansikt til Aragon. Ikke et ansikt som minnet om mine bilder av ham, men et asnikt, og et ansikt som i ettertid vil herske for den vandrende guttevalpen. Selv alvene og Gullum fikk ansikt, kropper og liv. På mange måter var det en skuffende opplevelse. På mange måter, på flere måter, skulle jeg ønske filmene aldri ble til. En savner fort det en mistet i barndommen.
Men dette handler ikke om trilogien. (Det er to av dem, i den første sloss en med astma mot sønnen for å redde Galaksen (med stor G) fra den onde røykavhengige mannen med skinnkreft. I den andre luffet noen barnlignende vesen til en stor vulkan for å reklamere kjøpet av en giftering.) For trilogier vil det komme, det har vi lært oss nå. Om en generasjon kommer en ny en, jeg spår noe rundt Dune eller lignende. Først ut i rommet, så tilbake i "tiden" og så ut i rommet igjen. En stor produksjon hver generasjon. På den måten vil en hver generasjon ha sine minner, og hvert et barn kan riste hånlig på hodet av foreldrene. Det er først når du ser et barn flire av foreldrene du vet hvorfor foreldre beskytter dem. En hver er som oftest ute etter å beskytte sin egen ettermæle, om den så ler hånlig av en.
Husker dere Arwen? Liw Taylor, ridende på den hvite hesten og med et passe bestemt uttrykk i ansiktet. "Spring Gampen, spring din dust!" Jeg husker det. Jeg husker da jeg såg det og kjente frysningene på ryggen av de svarte rytterne. De var makeløst kule. Mange mente vel, i det øyeblikket at Taylor var den vakreste kvinnen på denne jord. Hun kunne ri, hun kunne sloss og hun kunne magi. (Jeg nevnte at hun red, sant?) Liw Taylor der altså. Og joda, hun er lekker, om en liker dem sånn. Litt spinkel i kantene, men jeg er ikke en for å klage.
Så hente det, 4. mai, mens jeg satt hjemme i regnværet i frykt for verden utenfor og lynet, at det banket på døren og en vis mann spurte meg om jeg hadde fått med meg "The Hunt For Gollum", en 40 minutters gratisfilm laget for og av fans. Laget på budsjett. Laget fordi noen mente det måtte bli gjort. Laget fordi, dypt der nede i New Zealand, eller hvor svarte de som lagde den kom fra, var det noen som hadde samme drøm som meg da de var små. Det er noen som drømte om å jakte på Gollum. Det var noen som ønskte seg til Midgard. Det var de som, lik meg, hadde ønsker om noe mer. Jeg hyller dem.
For det viktige er ikke at Gandalf ikke blir spilt av han der fyren, eller at Aragon har det koseligste dukkefjeset øst for Minas Morgul, det viktigste her er at det blir gjort, og det blir gjort av folk som etter dette vil få jobbtilbud fra de som teller i verden. Og det viktige er at det er forbannet godt gjort. Bedre enn jeg, eller du, eller noen andre bortsett fra disse geniene, vil få til.
Nå, endelig, bruk den magiske linken du finner her.
Sett den?
Flottings.
Om du nå er litt sånn som jeg er, vil du bruke den neste tiden på å rote deg frem og tilbake i klippet. Du vil lete opp herlige scener, og nyte filmatiseringen, historiefortellingen og til slutt naturen. For det er en herlig natur, den er nesten like flott som den i Sauda. Og når du har gjort alt det, kan du le av Gollem i sekken, den absolutt beste Gollum på filmskjermen så langt i filmatiseringene. "No, it doesn't!" Klassisk.
Etter det, når du er ferdig med alt det der, så har du behind the scenes, og da har du hvirkelig kommet til den store geekout. Jeg elsker det.
Dessuten har Aragon det søteste dukkefjeset på denne siden av Adüin.
Arwen altså. Det er ikke det at jeg skal reagere så voldsomt på hvem som spiller alvekvinne, kjærest til o'store helten og den seksuelle fantasien til mang en nerd i verden, men denne hadde søtere nese. Søte neser er av og til et müst.
D-1 dag
InGe
Subscribe to:
Posts (Atom)
