Vidvinkelstev

Det var ein tidleg morgon at eg gjekk i skogen inn.
Eg fann ei edel kvinne der med rose raude kinn.
Eg sa: "kva gjer ei møy som deg i svarte skogen her?"
"eg tek snapshots med mit kamera" sa ho, då eg kom nær.

Det er ein merkedag det her, mi kjære møy sa eg.
For eg er og ein fotograf med same mål som deg.
Så fekk ho ta min Nikon F i hennar kvite hand.
Ho sa: "så flott eit apparat du har min gode mann."

Mitt kamera lika ho så vel at utan vente tid,
så åpna ho den fløyelkledde kameraveska si.
"slikt utstyr har eg aldri sett, mi kjære møy" sa eg.
"lat meg få dra stativet ut, så tek vi same veg."

Så knipsa vi mot solefall, og så mot låvedør.
Uvande vinklar fann vi flust som ikkje var funne før.
Ho hadde åpen blendar og lang eksponeringstid.
Eg hadde farga filter på mitt teleobjektiv.

Slikt lag med film og kamera har eg aldri sett, min venn.
Ho had'kje før fått rullen ut, så var ho budd igjen.
Og når til sist eg såg at det var slutt på filmen min.
Så fanga ho oss båe inn med sjølvutløysaran sin.

Ho sa: "Eg har hatt Kodak, eg har hatt ein Hasselblad.
Pentax og Minolta tykte eg var nokså bra.
Yashika og Olympus kunne også godt gå an.
Men å knipsa med din Nikon F, var topp min gode mann."

- Og dere trodde norsklærere tok ferie. Fy skamme seg!

Vårsøg

No skin det sol, e høgste svealiå
no bli det vår, det kjinne e so vel
det søng så tongt, kring alle dalasiå
å synnavinn' han kjem og gjer me sel

Når sola skin, da bli det fint e fjellå
då ska e dit, å hør kor bekkjin søng
å kliv te topps, e brattast berjestellå
å vera tårt, å tåg å tågbærløng

æ kjinne lokt, tå gras kring alle haua
å sola skin, å bjøllin kling so kløkt
å tjørnnin legg, så blank der e ska laua
me berg ekreng der e kainn sol me trøkt

å du å du, kor sår å sæl e stoinna
når sola skin, frå kvite høgde ne
da vært æ vår'n, hainn e kje længer oinna
at e får levva slik ein somar te

eksamen for småbarn

Etter som eksamenstiden nærmer seg, om ikke for meg, så for utallige andre små unyttige; er det min plikt, i den grad en vidergående oppskremt adjunkt har plikter, å hinte mine elever frem til en høvelig god karakter. Jeg må lære dem å jukse.

Første bud i å stå på eksamen er å forstå hva sensor går gjennom. Sensor hater deg. Sensor vil deg ikke noe godt. Sensor har rettet et utall med oppgaver allerede, sensor trenger sterkt til en røyk. (En komentar som muligens har mer med at jeg ikke har røykt idag enn noe annet.) Derfor gjelder det å finne en god måte å narre sensor til å se på din oppgave med nye øyne. Nå, om vi fremdeles var i denne lykkelige tid da bare menn kunne få seg jobb innen de akademiske murer, da ville vå oppgave vært enkel. Jeg er sikker på at dere ser hvor jeg er på vei; ja nettop, pornografi. En diskret plassert midtsidepike har, om vi skal tro historien, reddet mang en akademisk karriere. Diverre kan man ikke lenger gå så enkelt tilverks. En midtsidepike vil kunne være fatal om sensor er feminist eller (grøss og gru) medlem av F(K)RP(F).

Med mindre man altså kjenner sensor personlig trengs altså sterkere skyts.

Mitt råd til mine elever, et råd jeg gjerne gir videre; det er tross alt det eneste råd er gode for, er: "Putt 200 kroner inn i papirene. Hard valutta er et språk alle mennesker forstår."

Om dere ikke har begynt enda, begynn.

Og for dere andre, litt mer engelsk romantikk; det er slikt vær utenfor.

These locks, which fondly thus entwine,
In firmer chains our hearts confine,
Than all th' unmeaning protestations
Which swell with nonsense, love orations.
Our love is fix'd, I think we've prov'd it;
Nor time, nor place, nor art have mov'd it;
Then wherefore should we sigh and whine,
With groundless jealousy repine;
With silly whims, and fancies frantic,
Merely to make our love romantic?
Why should you weep, like _Lydia Languish_,
And fret with self-created anguish?
Or doom the lover you have chosen,
On winter nights to sigh half frozen;
In leafless shades, to sue for pardon,
Only because the scene's a garden?
For gardens seem, by one consent,
(Since Shakespeare set the precedent;
Since Juliet first declar'd her passion)
To form the place of assignation.
Oh! would some modern muse inspire,
And seat her by a _sea-coal_ fire;
Or had the bard at Christmas written,
And laid the scene of love in Britain;
He surely, in commiseration,
Had chang'd the place of declaration.
In Italy, I've no objection,
Warm nights are proper for reflection;
But here our climate is so rigid,
That love itself, is rather frigid:
Think on our chilly situation,
And curb this rage for imitation.
Then let us meet, as oft we've done,
Beneath the influence of the sun;
Or, if at midnight I must meet you,
Within your mansion let me greet you:
'There', we can love for hours together,
Much better, in such snowy weather,
Than plac'd in all th' Arcadian groves,
That ever witness'd rural loves;
'Then', if my passion fail to please,
Next night I'll be content to freeze;
No more I'll give a loose to laughter,
But curse my fate, for ever after.

G

Demonisk vondskap?

Joseph Fritl har sjokkert heile verda med å stengje sitt eige born inne i ein liten kjellar i 24 år, dette er neppe ein god handling, men er det demonisk? I mitt virke som lærar ved vidaregåande får eg lov til å stille slike spørsmål til framtidas tenkjande. Eg spør, men eg kunne spart meg spørsmålet. Klart, seier dei, det er jo klart at Joseph Fritzl er vond. Ingen normal kan stengje nokon inne i ein bunker utan å vere heilt forskrudd; dei ville ikkje gjort det. Gode poeng, om så dårleg gjennomtenkt. For kven er Fritzl? Me veit at han kjem frå ein valdeleg familie. (Eg orkar ikkje finne kjeldene, men eg trur det var VG.) Han vart slått av mora gjennom barneåra og han har tydeleg hatt eit stort kontroll behov over verda. Fritzl har hamna i dobbelt Jeopoardy og valt feil svar på spørsmåla.

Av og til set eg meg ned med til dels antimoraliserande litteratur. Litteratur som hyllar valdsmenn, ransmenn og kidnapparar. Vald, seie desse bøkene, er noko som gjer mennesket til gudar. Mennesket kan gjennom vald heva seg over sine medmenneske. Når dei tvingar seg inn i eit gråtande barn har dei den fulle kontrollen over seg sjølv og sin veren. Dette må me kunne innsjå er eit klart poeng i ein slik debatt. Nå skal ikkje eg forsvare valdsmenn (eller kvinner). Dei er gruelege menneske. Vonde, i den grad vondskap er eit ord me brukar, av den grunn at dei ikkje ser andre menneske i seg sjølv. På den anna kanten kan ikkje noko menneske handla utan å rettferdiggjer det for seg sjølv. Dei må kvar dag sjå seg sjølv i spegelen, stirra inn i eigne auge og fortelje seg sjølv at dette, dette er til det beste for den verda dei har plassert seg i.

Slik trur eg Fritzl har hatt det. Når han, etter ni timar i kjellaren, kom opp igjen og dusja inne på badet. Då trur eg Fritzl såg seg i spegelen og såg demonen i seg sjølv. Eg håpar at han følte avskyen for sine eigne handlingar; men eg innser og at han gravla den avskyen bak ei maske av herredøme. "Kven er eg?", ropar den store kvite rotta i Hjorteparken. "Bølla! Bølla! Bølla!", rungar svaret under steinen. "Kven er eg?" spurte Friztl seg sjølv. "Gud! Gud! Gud!" Noko anna vil eg påstå ikkje er realistisk.

Men eg skal ikkje nekte for at det er trygt å vete at Fritzl nå sit bak 'trygge' murar i Austerrike. Det set eit punktum for ofra hans; og det er ofra det er synd i, ikkje Fritzl. Det er ofra me skal føle medynk med, ikkje Fritzl. Når ein guddom drit på draget er det dei truande sin plikt å snu seg vekk frå han. Det har dei klart no. Dei har sluppen ut frå den konstruerte verda han gav dei. Dei har, for å vere enkel, tatt Platon i næringa.

Det som plagar meg er når Dagbladet, VG og alle andre aviser stridar om å sende ut bilete, historier og detaljar om livet i kjellaren. Det er namnet åt sensasjon me krevje dette. Me vil sjå Fritzl gassa seg på stranda i Thailand. Me vil lese korleis bordell-mannen fortel om Fritzl sine krav til prostituerte. Dei skulle vera lik. Dei skulle slå, bli slått og leve ut fantasiane hans. Han fortel at det var merkverdig oppførsel; men han lyfta ikkje augebryna av den grunn. (Det har han venta med å begynne med til no.)

Eg starta med å spørje om det finnast demonisk vondskap. Eg har jobba mykje med nett det spørsmålet gjennom livet. Eg har plaga prestar, filosofar og andre uskuldige med stikkande blikk og plagsame spørsmål; og framleis vil eg verta plaga av det. Det som er sikkert er at eg ikkje kjøpar at incestmonsteret, som VG kallar han, er ein vond demon. Han har tatt eit veldig feil val i livet. Han har handla på ein måte som ikkje er sunn for verken seg sjølv eller resten av familien. Når ham så ber om å møte familien tyder dette på dårleg sjølvinnsikt. Falne gudar bør vere nett det, falne. Han kan ikkje forventa å klatra opp på ein ny pidestall.

Fremdeles er det sol i Bergen; og på fredag er det tentamen - men fuck det...

She walks in beauty, like the night
Of cloudless climes and starry skies;
And all that's best of dark and bright
Meet in her aspect and her eyes:
Thus mellow'd to that tender light
Which heaven to gaudy day denies.
One shade the more, one ray the less,
Had half impair'd the nameless grace
Which waves in every raven tress,
Or softly lightens o'er her face;
Where thoughts serenely sweet express
How pure, how dear their dwelling-place.

And on that cheek, and o'er that brow,
So soft, so calm, yet eloquent,
The smiles that win, the tints that glow,
But tell of days in goodness spent,
A mind at peace with all below,
A heart whose love is innocent.

Det er sol i Bergen...

og her satt jeg å tenkte at jeg ikke hadde noen blogg å leke meg med. Svarte helvet med sukker og rosiner. Tydeligvis skjer det ting i verden, OL ilden har sluknet nok ganger til at selv de greske guder ikke lenger gidder følge med; i Tibet har de stengt alle grenser og scientologien har foråsaket et selvmord. Det er et par ting som slår meg med dette. For det første vil jeg tro at OL også i år vil være preget av dop, juks og herligheter; stor morro for alle sammen. For det annet vil jeg tro at en ferietur til Tibet er som å komme seg inn i en større versjon av Auswitch. Så lenge Kina leker seg med folket oppe i høylandet vil turistindustrien blott være mer kull i fyren. Og for det tredje slår det meg at scientologene er noen herlige sopper. Det er ikke det at jeg er mot religionsfrihet, men en religion bygd på psykoanalyse er IKKE noe jeg ville brukt tiden på.

For å si det enklere bør Scientologene gjøre det samme med meg som Jehovaene - bannlys meg, kast meg ut døm meg til helvetes pinsler.

Idag er det ball... mens en venter på ballkjolen sin er det påtagelig hvor mye sterkere et håndtrykk kan være i forhold til et kyss. Man ligger våken på natta. (Well not realy, but you get the picture.)

Eg har veninner, selv på Island, så her er da noen små bilder av en av mine større støttespillere i litteraturens korridorer. På det første må eg ha gjort noe kraftig galt...