Kafé Knøderen - mat til folket

Solen skinner utenfor når lett Jazz trekker meg og JC inn døren på Knøderen. I en verden hvor musikk skal være prangende, lettere fjortiss eller hard og prangende, er Knøderens utvalg av Jazz LPer et forfriskende, og nødvendig, avbrudd. Utenfor strømmer folket forbi i en stille elv, innenfor finner JC plass og jeg bestiller for med drikke.
JC bemerker at ølen er i dyreste laget, jeg priser maten. Dessuten er en halvliter til 58 kroner ikke å forakte i midten av ingenmannslandet mellom Danmark og Torvallmenning.
Interiøret på Knøderen er hentet fra bestefars gamle låve og plassert med null referanser til feng shui og kaballa. Lite er likt og mindre matcher, men en sitter godt og behagelig på tre-stoler eller, om en har flaks, husets eneste gyngestol. Dette finner vi glede i, og sender varme tanker til Vaagen fetevare.
"Jævlig dyr øl." mumler JC, "Herre meg hvor dustete Alle Abstarct er; han og hele P3 sirkuset." JC leser Natt og Dag, en farlig ting å gjøre, selv i fredstid, jeg spiser salat. Av og til kan jeg høre ham bryte ut i harde ord. I sin agresjon overser han tydeligvis at vi, til tross for at vi er like i kjømda av Nygaardsparken er merkverdig lite belemret med 'bare kaffetørste' mennesker. En merksnodig følelse av vellyst legger seg over oss.

Kafé Knøderen ligger ved Grieghallen, under høyden og er merksnodig vanskelig å lokalisere.
"Elendig lokasjon." hevder JC. "Grusom plassering, og dyr øl."
Jeg sier meg uenig, men salaten (med feta) er ferdigspist og glasset er tomt. "Vi stikker." sier jeg. JC er allerede i døren.

Kafé Knøderen
Sted – Ved Grieghallen
Øl – 58 kroner
Mat – Jepp, en ganske ok meny.
Personale – Strålende, velduftende og minst en av dem må være lesbisk. Sånn kan man like.
Atmosfære – Fremdragende.
Karakter – en påskemorgen og en kort fredag.

and no for something nearly binary

Hello my name is 01001001 01101110 01100111 01100101, står det, på den røde og hvite lappen. Om jeg hadde jobbet, foreksempel i portalen til helvete; nett under "Mist alt håp..." og "Du må ikke være fordømt for å jobbe her, men det hjelper." ville noen skrevet: "how may I help you?" under. Men jeg er arbeidsledig og har ikke videre lyst å hjelpe noen. Det er en god ting. Hei, jeg heter SW5nZQ== (i Base64) og har overhode ingen lyst til å hjelpe deg, med noe som helst. Velkommen til verden.
Egentlig skulle jeg fortalt om kaninene. Kaninene som trakk meg inn i en merkverdig verden av dop og alkohol; i alle fall det siste, da jeg i helga var på vei mot fest. Jeg skulle snakke litt rundt hvordan denne festen endte opp i en større diskusjon rundt vold i hjemmet. Kanskje hadde jeg sluttet med å snakke om homofile i militæret, eller verneplikt for kvinner. For når en ligger på ryggen springer tankene sine egne veier.
Arbeidsløyse er ikke en nødvendigvis dårlig ting. Det er nok mang en arbeidsledig der ute som nyter følelsen av å ikke måtte gå på jobben, hvorfor fanden har vi ellers pensjonister? Pensjonister er jo arbeidsledige. Ingen vet helt hva de bedriver dagen sin med, bortsett fra å legge kabal, hugge ved og fortelle de unge, det vil si meg, at alt var så meget bedre før. Jeg kan ikke hjelpe for det, jeg misunner dem. Om jeg kunne ligge på ryggen, mens de yngre kom på besøk, og jeg kunne fortelle dem om hvor slappe og skuffende de egentlig er; ville jeg funnet en sann glede i dette. Men her i gården kommer ikke de yngre for å få kjeft, de dukker opp, peker, ler og stikker av. Om jeg enda hadde gidda å dratt etter dem, men jeg har funnet meg det behagelige hullet en finner, og som en videre ikke har lyst å forlate.
Gårdskvelden ble brukt til Doctor Who og Doctor House. Etter legene hadde gjort det de kunne for meg, var jeg passe utkjørt. Det kan ha noe med at jeg ikke hadde vært i sengen min på 24 timer, det kan ha noe med at klokken var mange. Imorgen drar jeg muligens til Bergen.
Sengen der står feil vei.
Den må det.
Jeg er lei av å våkne av solen.

Jeg har en merksnodig venn. Doctor Vinje, som en uten problem kan omtale ham; vi har det fra de beste på Oxford, liker å spre merksnodig poesi til verden gjennom dette media som er en blogg. Det er en strålende og absolutt herlig idé. Så dermed, for min egen regning, et dikt.

Each thing I do I rush through so I can do
something else. In such a way do the days pass–
a blend of stock cars racing and the never
ending building of a gothic cathedral.
Through the windows of my speeding car, I see
all that I love falling away: books unread,
jokes untold, landscapes unvisited. And why?
What treasure do I expect in my future?
Rather it is the confusion of childhood
loping behind me, the chaos in the mind,
the failure chipping away at each success.
Glancing over my shoulder I see its shape
and so move forward, as someone in the woods
at night might hear the sound of approaching feet
and stop to listen; then, instead of silence
he hears some creature trying to be silent.
What else can he do but run? Rushing blindly
down the path, stumbling, struck in the face by sticks;
the other ever closer, yet not really
hurrying or out of breath, teasing its kill.

For de av dere som leser mer enn dere burde gjøre og har elefantisk hukommelse vil de holde å nevne en merkverdig søvnmangel og skallede leger; for dere andre, bør en muligens gi en dypere og mer gjennomgående forklaring. På den annen side, I hust can't be arsed; og om det ikke er en uoversettelig nødvendighet kan du kalle meg en krakk. Det er tid for påskekrim.

Tudelipipp
01001001 01101110 01100111 01100101 01101110 00100000 01110110 01100101 01110100 00100000 01101000 01110110 01101111 01110010 00100000 01101000 01100001 01110010 01100101 01101110 00100000 01101000 01101111 01110000 01110000 01100101 01110010 00101110

Sjeggen og Halvorsen på nye eventyr

Jeg er oppstanden. Fyll derfor eders barn med gotter og kall denne dagen for påske til minne om meg!
Jeg har dratt hjem for påsken. Jeg og JC, i en buss full av skiturister, barn og utskudd såg vi familiebilene med ski på taket, kjøre den lange veien mot fjellet. For det er der vi skal være nå. Fjellet, herlige fjellet. Har du husket kvikklunsjen? Hva med appelsinene? Har vi nok vin? Vi skal til fjells. Alle sammen, hvilken glede, hvilken spenning!
Det hele starter i oppkjørselen. Du har plassert barna i baksetet, du har festet skiene og du har kastet bagasje i bakrommet. Stolt står du klar til reisen mot påskefjell, når kona roper på deg i mild fortvilelse. Hun kan ikke finne skismørningen, eller hun har glemt hvor glideren ligger. Du løper inn for å hjelpe henne, ungene bruker tiden på å utøve storpolitikken sin. Den eldste slår den yngste, den yngste biter den eldste og når du kommer tilbake; er bilen full av blod, snørr og tårer. Ah, påsken.
***
Så er dere endelig avgårde. Bilen er full, kona begynner å bli det og ungene smatter på hver sin flaske brus. Du kjører som et svin, ser blålyset i speilet, og slenger deg inn på en sidevei. Blålyset følger og du befinner deg plutselig i en merkverdig biljakt. Du banner, men ikke høyt, for fremdeles tenker du på barna. Du tenker dypt på dem, og slenger deg innom hittil ukjente sideveier. Onkel gir seg, du føler lykkefølelse, og sukker til deg selv; "Ah, påsken."
***
Så kommer bygden. Du har kjørt som et svin og kona sover ut rusen ved din side. Ungene spiser snop, og du, i din idioti, har ofte spurt om de vil dele. De vil IKKE det. Så du er lei, og lettere bitter. Kona våkner, du merker hun rører på seg. Hun sukker, og du vet at du elsker henne, når du ser på det lett slappe ansiktet, og de halvåpne øynene. Kjærlighet gjør saktens blind og du er, for et stakkar minutt lykkelig. Ah, påsken.
***
Men når du trodde turen var reddet, når du trodde det hele var på vei, kommer dere opp til snøen. Du må smøre, du må presse, du må kle på og du må kle av. Skjerf, luer og votter. Solbriller og solkrem. Påskefjellet i all sin hvite prakt står foran deg. Velkommen reisende, la oss med frimodighet gå på ski. Du kjenner sekken, du nyter solen, du føler lykksalighet og herlighet. Så kjenner du den, denne eldste av alle følgesvenner. Du kjenner den i korsryggen. Suppeboksen. Med kanten godt plantet, og du tør ikke stoppe mens ungene er i god driv. Du går, du svetter og du ser målet fremfor deg. Hytten. Snart vil et varmt bål gnistre i peisen. Ah, påsken.
***
Hytten er nedsnødd. Du må grave og herje. Du blir varm og du blir svett. Kjerringa ler av deg, ungene har snøballkrig og kaster snø i nakken din. En istapp bommer på bakhodet ditt. Døren dukker opp, og du kaster den opp i triumf. Men neida, ikke denne gangen heller. Det er påske. Musene har brukt de lange nettene godt. De har gnasket på ost og fleskebiter. De har herjet med dropspapir. Hytten er dekket av lort og støv. Det lukter innestengt og surt. Et gammelt Donaldblad blafrer i en nesten umerkelig trekk. Du og kona pakker ut, ungene graver frem vinduene og gliser lykkelig i kulden.
Du er sliten nå, men du tenker med deg selv at det verste nå er over. Det er påske. Ah, påsken.
***
Den gang ei min venn, for du skal snart hjem igjen. Du må snart kjøre som gal, komme deg på jobb og krangle med sjefen, medarbeiderne og de andre. Det står igjen å falle på skaren, få is i nakken og igjen innse at de spillene som var morsomme for flere år tilbake, faktisk ikke er mer enn, på sitt beste, tidsfordriv. Du skal misunne de som ble igjen i byen. Du skal plage deg med å hoppe på ski, renne nedoverski og gå mil etter mil på bortoverski; alt dette hadde vært akseptabelt, om du ikke også skal innse at du ikke har med deg nok vin. To kartonger var neppe nok.
***
JC ba meg nevne at en burde slutte å hylle ham med å gi folk absurde gule egg og fluffy kaniner. Han påpeker at han hverken er en kanin, kylling eller noen annen art av husdyr. JC føler seg oversett. Jeg derimot gir JC gjerne det JC er. Imorgen er det lang, lang, fredag. Hørte jeg noen nevne fredagspils?

nyhetshjulet

Det er søndag og det er en glede å gi dere et sammendrag av dagen nyheter:
Østlandets blad kan fortelle oss at det er sommertid igjen. I en spennende artikkel, hvor de blant annet forteller oss at Benjamin Franklin har skyld i hele sulamitten, ber Østlandets blad oss innstendig om å stille klokken en time tilbake. «Dette fører også til litt mindre energibruk, fordi man kan vente en time lenger ved å bruke ekstra belysning.» Med tanke på at hele jorden i går skrudde av lyset en hel time kan dette begynne å nærme seg skumle tendenser; kan det hende vi har løsningen på klimakrisen. La oss slutte å bruke strøm, bare være våken mens solen er oppe og ikke se på tv, datamaskiner eller annet som ikke kan bli drevet av et marsvin i et trimhjul. Om ikke Østlandets blad sender forslaget til departementet, gjør jeg det.
Aftenposten forteller oss at det ikke hjelper å ha mastergrad for å få jobb. Etter flerfoldige år med å ikke ta mastergrad ved universitetet er ikke dette videre overraskende, men en takker Aftenposten for endelig å komme til poenget.
Vi går videre, Aftenposten bringer nemlig gledelige nyheter omkring vår tidligere nevnte sak rundt Earth Hour. Earth Hour, var, som vi som vet det vet, den lille timen da alt skulle være mørkt. Alt, altså, bortsett fra noen lys i Amerika som sendte følgende melding ut i rommet. «Fuglesang, jeg vil skilles!» Tydeligvis er det ikke videre populært å være gift med en astronaut. (Jeg burde selvsagt sjekket om Fuglesang er gift, men ærlig talt kan jeg ikke bry meg mindre.)
Ryfylke, som er en lokalavis i utkanten av siviliserte strøk av landet, forteller oss at det lokale mannlige innebandylaget er best med kølle og ball. Godt å høre. I min tid var det ikke lov å sparke innebandyballen.
Fædrelandsvennen forteller oss om den svært lokalt berømte smaragdmannen. Tydeligvis har ikke erkeengel Mikael så mye å gjøre for tiden. Jeg kan jo forstå ham, det har ikke vært mye å gjøre siden den skandalen med hun kvinnen og han snekkeren den gangen da. Mikael er jo også kjent som han som sendte Lucifer til helvete. Godt jobbet det der, la oss dele englene. Med seg har han også den tidligere «torpedoen» Espen Lie, denne skal ta vare på sikkerheten. Kriminalitet og religion altså, hvor har vi hørt om det før? Fædrelandsvennen gir oss også et brev fra smaragdmannen der han forklarer sine handlinger. Tydeligvis får smaragdmannen hjelp fra en synsk venn som har gode evner til å peke ut smaragdårer mye lik fremtidens juleånd er god å ha med på gravplasser. Men som folk som kjenner meg vil påpeke, det er ikke likt meg å gjøre narr av synske, spåkvinner, snåsamenn eller andre som er nærmere helligheten enn meg. Jeg ønsker lykke til med smaragdgravingen.
The Sun kan på sin side gi oss informasjon fra den andre siden av fjorden. Statsminister Gordon Brown vil omskrive loven som gir mannlig arverett til tronen. Dette, sier Breown, vil frariste arveloven den nå diskriminerende tonen. I tillegg vil han at de kongelige skal kunne gifte seg katolsk. Som om det engelske kongehuset trenger er flere å gifte seg med. Det betyr uasett ikke at den engelske kronen hadde vært norsk. Ifølge The Sun ville kronen gått til den alltid strålende Beatrix Wilhelmina Armgard van Oranje-Nassau — Nederlands dronning.
Arbeidets Rett fra Trondheim gir meg nyheten om at Åge Samuelsen har fått en statue til ære for musikken sin. Samuelsen kommenterer til avisen at han endelig blir gjenkjent som tungmetall. Noe som får meg til å lese artikkelen igjen og innse at det er Aleksandersen, og ikke Samuelsen, som hedres i Trøndelag. Avisen påpeker at dette viser at Aleksandersen alltid vil være en del av rockebyen Namsos. Namsos er jo kjent for artister som ... ehm ... som ... ja ...
Og med det går jeg og spiser lunch, tata.

Wasp, shout it out

Bergen er en vakker, nydelig, elskelig og sexy by. Byen er som en stor, vakker elskelig kvinne. Bergen, hør hvordan jeg elsker deg. Bergen, hør hvordan jeg faller for dine føtter. Bergen... Bergen... Sauda. Verden er ikke stor. Igår møtte jeg en rar amerikaner. En gang gikk vi på folkehøgskole sammen. Det var en merkverdig hendelse. Gutten var, på alle måter, en kjedelig, forutsigbar og religiøs dude. Han er mormoner. Det jeg lærte av å ha ham rundt meg var at livet bestod av fluefiske og kirken. (For meg bestod livet av å forelske meg, drikke og se film, men jeg har aldri vært Guds beste. Det er det JC som er.) Rare amerikanere er en fin ting. Han dukket opp og klemte meg på den svært maskuline amerikanske måten amerikanske menn klemmer andre menn på. Etter det drakk vi øl, såg på kniver og drakk mer øl. Menn som klemmer hverandre drikker øl etterpå; om noen år vil det være en strålende boktittel.
Men det er ikke det som affekterer meg idag. Amerikanske menn og deres tendenser til å bruke Norge som feriested før de går til jobb på Wall street interesserer på det beste bare meg og normalt sett ikke det engang. Fra Sauda kommer følgende nyheter: «Waps har fått, hva var det igjen, et gull og to bronse.» Men hva fanden er Waps?
Waps=lite irriterende gult og svart surrende insekt, spesielt kjent for å freake ut meg. Jeg hater små irriterende insekter.
Men ikke i Sauda. I Sauda er ikke veps bare insekt, de er små spretne kvinner med mer eller mindre god humoristisk sans. De spretter opp, ned og hit og dit og skremmer vannet av uskyldige voksne mennesker. Unge norske jenter burde ikke bedrive heiagjeng aktivitet, jeg har en del tid på å sitte foran college filmer.
College filmen lærte meg alt jeg trengte å vite om college. College har nerder, geeker, lærere, sportsidioter og heiagjeng (fordelt noenlunde slik). Sportsidiotene går i filmene ut med heiagjengen. Geekene snakker tegneserie og er dømt til singellivet. Nerdene spiller sjakk og er dømt til singellivet. Iløpet av filmen finner minst en geek eller nerd ut at minst en i heiagjengen elelr en sportsidiot ikke er så dum som en vil ha det til. De blir et par, men møter på motstanden av å måtte krysse et hav av sosiale forskjeller. (De er jo på college.)
Jeg liker ikke tanken på at søsknene til venner av meg begynner i heiagjengen, vi trenger ikke enda et klasseskille i Norge, vi hadde funksjonærer og arbeidere. Det burde holde lenge. Men nei. Det gjør ikke det. Så Sauda supplerer, og de vinner medaljer. Wasp, jeg tar av meg hatten og tørker svetten.
Jeg burde tatt turen til Amerika, der har de originaler.

G

(PS: har ikke sett noen cheerleedere her i byen enda.... tilfeldig? Neppe.)

hurt

ingenting varer evig...

75 år, og like ung

Det er jubileum, hurra! Da studentersamfunnet i Bergen ble grunnlagt i denne stad for 75 år siden; var det vel få, om noen, som ante hvilken effekt denne hendelsen skulle få på denne kongenes by. Med Sudentersamfunnet er det fristende å ta seg friheter. For en kan, med dikterens ord rope ut, at her skjer herrens eget verk. De blinde ser, de døve hører, de lamme går og kunnskap blir formidlet til proleteratet.

Mitt møte med Samfunnet var nesten å sammenligne med en bilulykke. Det gikk fort, men alt foregikk i ekstremt sakte film. Min Vergil skulle bli Stig Arild Pettersen, en liten energisk østlending med lederambisjoner. Mitt samfunnets hjem; Upop, den gang ledet av et tohodet troll; dels nordlening, dels karmøybu. Det var en lykkelig tid. Møtene våre var mange og varierte, jeg ble kjent for å sverge dypt og hellig at jeg aldri, adri, aldri skulle stå på den scenen og Stig Arild ble leder for hele sulamitten. Det hente til og med vi fikk tid til andre ting.

For studentersamfunnet, som en har hørt i det uendelige, handler om mer enn akademisk utfoldelse. Det har vært mengder; det har vært formidable verdenshav, av den flytende drykke og dens evindelige konsekvens. Vi hadde nachspiel og festivitas. Jeg kan levende se for meg den gangen jeg, Cornelius og en hærskare til, satt på kontoret; klokken var nærmere 4 på natten, alkoholen hadde gjort sitt, og diskusjonen begynte å bevege seg i lettere useriøse folder. Useriøse altså, etter vår standar. For det var ikke kvinner, bil og fotball de unge og brave kastet seg over. Tidligere på kvelden hadde israelskonflikten blitt diskutert og løst, i den ånden gikk diskusjonen over på nazisme og jødehat. Det er bare så synd at vi glemte de geniale løsningene våre dagen etter. Når vi såg rundt oss såg vi dem som skulle komme frem og opp i livet. Blandt meg satt forfattere, poeter, politikere og kommende diplomater. Det er et sant under at Mette Marit ikke satt blandt OSS før hun fant kronprinsen, men hva vet jeg, det kan godt hende hun gjorde nett det.

Studentersamfunnet er jo mer enn alkohol og nachspiel. Det er jo mer enn møtevirksomhet og stress. Da jeg holdt mitt første møte, og en full svenske holdt intimkonsert med blokkfløyte og salmesang, var det betruyggende å vite at nett den historien kom til å bety mer for meg enn noen andre. Det var betrygende å vite at av alle merkverdige møter, var min lille fadese et bitte lite hakk i et stort og mektig sverd. Så lite faktisk at jeg må passe på å fortelle historien med gjevne mellomrom for å sørge for dens videre eksistens.

For dette er noe av det ypperste med samfunnet. Historiene henger fritt og de er mange å ta av. Det er historier om gamle, godt gifte, menn med hjerteproblem, som uten problem danset med en ung kvinne i hver hånd. Samfunnet var hjemmet til Agnar Mykkle og en østlandsk redaktør, som en ikke skal nevne ved navn, har uttalt følgende: «Jeg sier av prinsipp alltid nei til slike fprespørsler; men jeg sier av prisnipp alltid ja til Studentersamfunnet i Bergen.» Jeg har alltid ment at du skal ha regelrett baller for å takke nei til et symposium underlagt Samfunnets regi.

Det er like vel ikke å slå under en stol at jeg, i samfunnet, har vært en bærer av den ikke veldig akademiske fanen. (Det kan hende jeg kan havne under et bord, men en skal ikke slå faktummet under noen stol.) Hvorfor skal være usakt. Jeg finner glede i Baccus selskap og når han kaller, følger jeg gjerne opp. Dermed kan det også hende at jeg, i samfunnets historie, vil havne som en minimal fotonote under kapittelet rundt BNF. På den annen side er det en stor glede å se kulturpersonligheter gå gjennom rommet og hilse til høyre og venstre, mens Samfunnets kulturelle elite, springer rundt dem som møll rundt en flamme. Samfunnet gav meg allt dette, og meget mer.

Og vi er 75 år. Jeg sier vi, selv om jeg, i skrivende stund, ikke lenger er regnet med. Jeg er pensjonert. Jeg er outsoursa. De har slanket organisasjonen. De tenkte seg inn i en ny bransje. Det er slutt. Jeg er ikke lenger aktiv, men jeg sier fremdeles vi. VI i Samfunnet fyller 75 år. VI i Samfunnet har vært i det frie orskiftets tjeneste i over et halvt århundre. Vi i Samfunnet altså. For du slutter ikke å være en del av Samfunnet. Du slutter ikke å bry deg om Samfunnets utvikling. Vi gamle sitter fremdeles på enkelte møter. Du kan se oss, om du vet hva du ser etter, der vi smiler hånlig av den stakkar møtelederen som henger mellom frykt for innlederen og publikum. Det er fristende, når man er møteleder og ser de lettere håndflirene, å snurre rundt og sprinte ut av salen. DET er absolutt den siste plassen på jorden du har lyst å være. Men så, når møtet starter, føler en kraften av antikkens filosofer bak seg. Hånflirene forandrer seg fra grusomhet til vennskapelig humor. En innser at verden egentlig er vakker og at en ikke vil være noen annen plass enn nett der en er. En innser, om en ikke vil inrømme det selv, at DETTE er forbannet gøy. Som en har sagt om meg: «Da Kjartan Fløgstad stod på scenen, og Inge introduserte ham, nærmere har han (altså meg) aldri vært himmelriket.» Og nærmere har jeg faktisk aldri vært himmelen. Come hell or high water.

Stduentersamfunnet fyller 75 år. Det har vært 75 strålende år, men det er ingen alder. Jeg gleder meg villt til jeg, som senil gammlehjemsboer og evig unnkar kan dukke opp på Samfunnets nachspiel. Da er det jeg som danser med en jente i hver hånd, og de som en gang tok bilde av meg i samme sofa to år på rad, har glemt meg. Da skal jeg fortelle historiene mine, historiene våre; og mens de små sitter forann meg med glimrende øyne, skal jeg tenne min pipe og si:

«Det var vel i 2009, ja jeg mener bestemt det var i 2009 at vi skulle feire 75 års jubileum. Eirik Løkke, dere vet han som ledet oss inn i krigen mot (sett inn navn på perifirert land her) i (tilfeldig årstall) var toastmaster, og jeg hadde overtalt ham til å la meg si noen ord. Det var en riktig så livlig flokk. Vi hadde til og med, og hold dere fast, en engelsk Baronesse...» Og så, når ølen, eller hva det enn er man konsumerer i fremtiden strømmer fritt, vil jeg gjenskape de 75 års jubileum.

En skål for vår høye beskytter hans majestet. En skål for vår fortid, selv den radikalistiske del. En skål for vår nåtid og for all del en skål, en skål for vår fremtid, hva den enn måtte bringe.

Inge Amdal Halvorsen

Bergen 2009